Fotoalbum

En gang i tiden var fotoalbum hellige. De tok vare på familiens minner, gjerne i generasjoner. Grovkornede, oppstilte og ufokuserte fotografier ble betraktet på stive sider i papp. Nå for tiden har ordet fotoalbum fått en helt ny betydning. Folk flest lagrer sine digitale bilder på PC-en, legger de ut til allmenn beskuelse på nett eller skaffer seg en huslig hobby: Scrapbooking. Det tristeste med den nye fotoalderen er at det viser seg å være en prøvelse å få tak i gode kvalitetsalbum. Hvis man ikke har mer enn en halv dag å avse i jakten på et fysisk album til et knippe velvalgte utskrifter, er det dette man presenteres for:

(Bildet er hentet fra FotoKnudsen)

Skriving

De fleste skriver på PC ved hjelp av et tekstbehandlingsprogram. Unntakene er handlelister, bursdagskort og lottotall. Samt eksamensbesvarelser, som jeg har vært inne på i et tidligere innlegg. Mengden nødvendige skriveredskaper har dermed forflatet: Man kommer langt med en post it-blokk og en kulepenn. “Brevvenner” er snart et fremmedord.  Forfattere flest skaper sine romaner i Microsoft Word.  Utvalget  av notatbøker og penner er riktignok stort, fremdeles, men det mangler sjel. Kvalitet er underordnet, og  et krav kun for edle menn som vil brife med en rådyr penn i skjortelomma.

Materiell lykke

Kan det være en mulighet for at forseggjorte fotoalbum og notatbøker, med håndlaget papir innbundet i mykt skinn, fremdeles har et marked? Romerne har forstått noe. Butikken Cartoleria Pantheon tilbyr nettopp dette, i tillegg til blekkhus, fjærpenner og stempler. For deg som vil ha en god grunn til å forbedre håndskriften, skaffe en entusiastisk og takknemlig brevvenn eller arbeide kreativt over et blekkduftende manuskript, er et besøk anbefalelsesverdig. Det skal nevnes at det er mulig å handle produkter via nett, hvis en Roma-tur er ubeleilig.

I dag gjenoppdaget jeg en mann kalt M. C. Escher. Resultat: Nærsynt beundring av følgende verker:

For flere bilder, se den offisielle nettsiden.

Den siste uken har to romaner sunket inn. Først “Den trettende fortellingen” av Diane Setterfield (2006), deretter “Om mus og menn” av John Steinbeck (1937). To vidt forskjellige bøker, selvsagt, men en fellesnevner antydes i tittelen på innlegget.

Etter å ha lukket Steinbeck-klassikeren gikk tankene tilbake til en passasje i Setterfields debutroman som skal gjengis her:

Og etter et minuttes stillhet sa hun dette.

”Forestill deg et samlebånd, et digert samlebånd og ved enden av det en massiv masovn. Og på samlebåndet er det bøker. Hvert eneste eksemplar i verden av hver bok du noensinne har vært glad i. Alle på rekke og rad. Jane Eyre. Villette. Den hvite dame.

”Middlemarch,”, supplerte jeg.

”Takk. Middlemarch. Og forestill deg en spak med to merkelapper, PÅ og AV. For øyeblikket er spaken av. Og ved siden av den står et kmenneske med hånden på spaken. Du har en pistol i hånden. Alt du trenger å gjøre, er å trykke på avtrekkeren. Hva gjør du?”

”Nei, det er dumt.”

”Han skyver spaken til PÅ. Samlebåndet har startet.”

”Men det er for ekstremt. Det er hypotetisk.”

”Først av alle går Shirley over kanten.”

”Jeg liker ikke den slags leker.”

”Nå begynner George Sand å brenne opp.”

Jeg sukket og lukket øynene.

”Nå er det Stormfulle høyders tur. Skal du virkelig la den brenne opp?

Jeg klarte ikke å la være. Jeg så bøkene, jeg så hvordan de i jevnt tempo beveget seg mot masovnens munn og rykket til.

”Som du vil. Inn med den. Det samme med Jane Eyre?”

Jane Eyre. Plutselig var jeg tørr i munnen.

”Alt du trenger å gjøre, er å skyte. Jeg skal ikke sladre. Ingen trenger noensinne å få vite det.” Hun ventet. ”De har begynt å falle. Bare de aller første. Men det er en masse eksemplarer. Du har et øyeblikk til å bestemme deg på.”

Jeg gned tommelen nervøst mot en ujevn neglekant på langfingeren.

”De faller raskere nå.”

Hun tok ikke blikket fra meg.

”Halvparten av dem er borte. Tenk, Margaret. Alle Jane Eyre-ene vil snart forsvinne for alltid. Tenk.”

Miss Winter blunket.

”To tredeler er borte. Bare én person, Margaret. Bare én bitte liten, ubetydelig person.”

Jeg blunket.

”Det er fortsatt tid, men bare så vidt. Husk, denne personen brenner bøker. Fortjener han virkelig å leve?”

Blunk. Blunk.

”Siste sjanse.”

Blunk. Blunk. Blunk.

Jane Eyre fantes ikke mer.

”Margaret!” Miss Winters ansikt forvred seg i anfektelse da hun snakket, hun slo den venstre hånden mot stolarmen, og selv den høyre hånden, til tross for at den var skadet, rykket i fanget hennes.

Senere, da jeg skrev dette ned, tenkte jeg at det var det mest spontane uttrykk for følelser jeg noensinne hadde sett hos miss Winter. Det var en overraskende mengde følelser å investere i en beskjeden lek.

Og mine egne følelser? Skam. For jeg hadde løyet. Selvfølgelig var jeg gladere i bøker enn i mennesker. Selvfølgelig verdsatte jeg Jane Eyre høyere enn den anonyme fremmede med hånden på spaken. Selvfølgelig var alle Shakespeares verker mer verd enn et menneskeliv. Selvfølgelig. I motsetning til miss Winter hadde jeg skammet meg over å si det.

“Om mus og menn” stiller en over for noe av den samme problemstillingen. Hva er et menneskeliv verdt? Hva har verdi for deg? Nevnte bok leses på to timer og er vel verdt investeringen. Steinbeck formulerer seg enkelt men effektivt, og maler et bilde av et noe snodig omstreiferpar i nittenhundretallets Amerika. Historien er både morsom og tragisk. Den viste seg også å være velegnet for filmatisering.

“Den trettende fortellingen” kan formmessig minne om en langt eldre roman, og den skildrer en liten håndfull miljøer som gjør boken til en drøm å flytte inn i for en kort periode. Se bokens hjemmeside for å få en hint om stemningen som preger de drøyt fire hundre sidene, i tillegg til resymé, bakgrunnsstoff og lignende.

Uansett hvilken av disse du måtte ønske å plukke med deg fra bokhandelen går jeg god for at du får en hyggelig leseopplevelse.

Hvis jeg stokker om på bokstavene i navnet mitt, er det altså denne noe tvilsomme påstanden som dukker opp. Hva slags mystiske ting kan ditt navn vendes om til? Oppfordring går spesielt til Marí og Vrengt Klovdyr.

På oppfordring fra Marí (se andre hederlige synsere) skal jeg herved sitere setning nummer seks, sju og åtte fra side 123 i Erik Fosnes Hansens “Beretninger om beskyttelse”, som er den fysisk nærmeste bok i øyeblikket.

Neppe hadde de to rivalinnene merket at deres bakliv berørte hverandre, så rev de seg løs og fjernet seg litt fra hverandre. Jeg mener at man i dette tilfellet lett kan gjette naturens hensikt. I en kube skal det kun være én dronning; fødes det en annen, eller kommer det ved et tilfelle en fremmed inn i kuben, så må den ene av dem dø.

For øvrig en svært leseverdig roman!

Oppfordringen videresendes til Sjeldnere enn sorte svaner (Vrengt klovdyr).

Mojs gumlet interesseløst på en kringle og betraktet det rumlende jordskjelvet på den andre siden av veien. Asfalten hadde slått sprekker langt ned i den grusede avgrunnen, og stener av varierende størrelse prydet gangfeltet som om det skulle være et uavgjort parti bondesjakk. Vinduet i lokalet som de siste årene hadde rommet Biverts skobutikk hadde for lengst inntatt plassen blant stenbrikkene, og der lå det makelig, skjønt ristende, plassert som solreflekterende partikler – som en askepotts knuste drømmer. Bivert selv hadde for anledningen søkt ly under sin brunbeisede disk, hvor han huket seg nervøst sammen og ventet på at de verste skjelvene skulle døse av slik at han kunne løpe ut på toalettet uten å bli overfalt av hyller. Midt i nervøsiteten kan man tenke seg at han rakk å irritere seg over at han ikke tok seg tid til det vante toalettbesøket i lunsjpausen. Bivert var nemlig en særdeles tradisjonsbunden mann. Forretningen hadde han overtatt etter sin far, som i sin tid overtok den av sin onkel. Man kunne dessuten si om Bivert at han var en nokså irritabel skapning. Hans behov for rutiner hadde vært yndet vitsemateriale den gang han flyttet tilbake til den lille byen etter tyve år som lojal ansatt i postvesenet et sted i Finnmark.

Mojs sukket, la det ene benet over det andre og myste ut mot åsen i vest. Utsikten ville vært vakker, hadde det ikke vært for all røyken som steg opp fra den enorme forsamlingen av sorgtunge grantrær. Mellom vinduet og disse bedrøvede trærne var det ikke stort annet å se enn skjeve hustak. Noen med store piper. Noen med store sprekker. Enkelte tak hadde simpelthen lagt seg ned på bakken med et slags demonstrativt brak og etterlatt huller i den altfor velkjente bysilhuetten. En høyhælt trio av hysteriske kvinner klikket og klakket seg hektisk forbi vinduet der Mojs satt og betraktet det hele med stoisk ro. Det klirret svakt i rødvinsglassene som hang i kø oppunder det lave taket. Katten strakk på seg, kikket seg rundt med fryktløse øyne, gjespet og la seg til rette i en vattert kurvstol borte ved de støvete bokhyllene. Mojs blåste på teen sin og fisket frem en hvit, ren sigarett fra etuiet. Tente den med vante bevegelser og blåste røyken inn i rommet. Den formet seg til de utroligste ting. En kabaretartist. En gitar. En traktor. Så forgjengelig, så vakkert.

Himmelen utenfor var rosa. Inne var den flaskegrønn. Den store, hvite P-en som var gipset opp på langveggen talte spesielt tydelig i dag. Mojs nikket mot den, skålte og reiste seg stødig. Skrittet opp furutrappen til lyden av skravlende undulater og et gjøkur som frenetisk signaliserte at det fremdeles hang med i tiden. Myke skosåler mot ru parkett, et lys ble tent og et gressbelagt teppe med symmetriske linoleumsfelter åpenbarte seg. Linoleumet hadde kommet til syne en tirsdag i firetiden, og etter dette flyttet katten ned i første etasje på permanent basis. Mojs la seg på magen på gulvet med seks elfenbensfargede terninger i høyre hånd, en kulepenn med påtrykt logo fra et lokalt hotell i venstre og en moderat vannskadet yatzyblokk foran seg. Seks perfekte geometriske figurer trillet vilkårlig over underlaget og landet med tretti oppadgående prikker. Mojs noterte fornøyd, kastet igjen. Nitten denne gangen. Blokken ble dekorert med målrettede striper i blått blekk. Utenfor ble en trailer knust og en vaskemaskin flakset muntert nordover i lyskrysset uten tanke på verken trafikksikkerhet eller naturlover.

I Biverts skobutikk hersket det glade vanvidd. En stamkunde forsøkte å søke tilflukt i en lærduftende eske, men innså raskt at situasjonen var både umulig og absurd. Deretter tok hun til å synge. Gamle sanger fra skoletiden, falskt, med ufrivillige kunstpauser hvor metalliske dunkelyder trampet en rytme som i beste fall var skjev. Den velkledde damen knipset med øynene, ristet på hodet og veivet med armene, og gjenopptok stadig de små sangstumpene av svært varierende kvalitet og relevans. Slik ble hun sittende en times tid, mens innehaveren omsider hadde manøvrert seg ut på det trange gjestetoalettet hvor han fremdeles oppholdt seg da taket knirket advarende før det takket for seg og senket seg over dem begge med resolutt styrke. Det ble meget stille der inne.

Når eksamen legges til en av årets fineste dager (rent værmessig, altså) må man bevilge seg noen pauser i det fri for å tilføre legemet sårt tiltrengte D-vitaminer. Og det var nettopp det jeg gjorde i dag. Som enhver student erindrer, har eksamen flere sider enn de med trykksverte på, nemlig noe vi gjerne kaller eksamensvakter. Det fine med disse menneskene som frivillig bruker mai og juni måned på å geleide svette studenter inn og ut av dokøer, kaffekøer og svingdører - i tillegg til alt dette, selvfølgelig - er at de har en usedvanlig opptrent evne til å småprate om alt annet enn fag i den hensikt å bidra til at studenten opplever den mikroskopiske pausen som en mental pause fra en vag problemstilling på avveie.

I dag har jeg hatt to samtaler med en slik. La oss kalle ham Oddvar. Samtalen dreiet seg - som ventet - omkring vær og vind, inntil jeg i en bisetning nevnte at håndleddene mine slet etter flerfoldige håndskrevne sider. Oddvar parerte sporenstreks med at dette var selvforskyldt: Vi skriver for lite nå til dags. Alt foregår på tastaturet. Skrivemusklene er henvist til benken det meste av tiden, og dermed er det ikke annet å forvente enn at de befinner seg i elendig form den dagen det virkelig er bruk for dem. Så sant, så sant.

Den andre saken jeg hadde lagt merke til, i tillegg til mine verkende håndledd, var skriften. Den så svært mistenkelig ut. Det åpnet så fint med en jevnt og pen løkkeskrift, som etter fire og en halv linje endret karakter og lignet et rundt, kort og butt ungdomsskoleaktig manuskript. Etter ytterligere en side eller to, avbrutt av vekselvis løkker og buttheter, skjenet oppgaven over i en klorende, høyrevridd og spiss kladdestruktur som kun var leselig hvis jeg la godviljen (og hukommelsen) til. Mot slutten var det full skjerping, noe som noe skuffende resulterte i en kombinasjon av nevnte håndskrifttyper. De siste to sidene var dermed mer eller mindre smurt inn i sort blekk formet som små, butte, krøllete og skjeve bokstaver uten særlig distinksjon.

Det er greit. Jeg har ingen håndskrift. Men som nevnt, det så litt mistenkelig ut, som om jeg hadde sendt papirene rundt i lokalet og fått studentene til å tilføre fire, fem setninger hver. Det ville være særdeles kjedelig å bli beskyldt for juks når alt skyldes at jeg prioriterer tiden med labbene plantet på et tastatur mesteparten av tiden.

Så til sakens kjerne. Mine kunnskaper om (hånd-)skriftanalyse er minimale, på grensen til ikke-eksisterende. Men jeg vet såpass at en skriftanalytiker mener å kunne si noe om ens personlighet ved å betrakte og tolke måten man skriver på (størrelsen på bokstavene, krøller, spisser et cetera). Og det er her det virkelige problemet kommer inn. Dersom folk flest er som meg, skriver på et tastatur og utvikler en håndskrift som i beste fall kan kalles multitalentfull, vil det si at både jeg, analytikeren og mine øvrige medmennesker får et problem. Vi har blitt schizofrene. Våre personligheter er i beste fall multitalentfulle.

Det eksisterer en åpenbar etterfølger av denne saken, men den får vente til en annen gang.

Prøv å forestille deg en balinesisk croonerartist som framfører en discolåt på latin, akkompagnert av jazztrommer, surfgitarsoloer og lydeffekter fra et Nintendospill. Hvis du synes det høres gøy ut, er du sannsynligvis fan av Mr. Bungle.

Med toner fra Beach Boys, rumensk folkemusikk og cheesy Las Vegas-pop a`la Neil Diamond i bakhodet ble dette organiserte virvaret av en plate til et sted i San Fransisco, California på tampen av forrige millennium. Mr. Bungle, bestående av 5 (6 i starten) begavede amerikanere sentrert rundt byen Eureka, begynte å spille sammen midt på åttitallet og har foruten California gitt ut Mr. Bungle (1991) og Disco Volante (1995) i tillegg til diverse demoer som de kun delvis vil vedkjenne seg. Etter utgivelsen av California og turnering verden rundt brøt bandet opp i 2000.

Bandets tidlige ideologi var ”aim to confuse”, noe som ikke er videre vanskelig når man tar minst mulig hensyn til skarene av blodfans, og kjører slalåm mellom sirkusmusikk, disco, doo-wop, death metal, funk, rockabilly, 1960-talls italiensk filmmusikk, lounge, surf-rock, samtidsmusikk, frijazz, exotica og musikk for tegnefilmer og videospill. Dette er hva man virkelig kan kalle postmodernisme; en kjærlig, ironisk distanse fargelegger alt dette bandet har satt seg fore av musikalske krumspring. På ”Sweet Charity” er det for eksempel en hårfin balanse mellom hånlig ironi og ektefølt kjærlighet overfor Hawaii- og surfstilen. Bandet kan harselere med disse sjangrene, eller de kan bruke det som en viktig inspirasjonskilde. Hvordan man velger å tolke det, er opp til en selv.

Vokalisten og bandets største tekstlige bidragsyter på dette albumet, Mike Patton, er også kjent fra bandene Faith No More, Tomahawk og Fantomas, samt sitt soloprosjekt Peeping Tom. Som inspirasjonskilder nevner han gjerne Frank Sinatra, bossanova-sangeren João Gilberto og screameren Yamatsuka Eye. Han er i besittelse av en gudbenådet stemme som han strekker i alle tenkelige og utenkelige retninger, og for denne innsatsen har han fått rykte på seg for å være en av de beste rockevokalistene gjennom nittitallet (selv om rock riktignok ikke på lagt nær dekker hans repertoar). Patton har samarbeidet med blant annet Bjørk, den eksperimentelle jazz-saksofonisten og komponisten John Zorn, Kronos-kvartetten, Norah Jones og norske Kaada.

Trevor Dunn (bass) og Trey Spruance (gitar og keyboard) utgjør sammen med Patton den harde kjernen i Mr. Bungle. På California har de med seg trommeslageren Daniel Heifetz og Clinton Mc Kinnon på keyboard og saksofon. I tillegg kommer den lange listen av eksterne, musikalske bidragsytere, med anerkjente klassisk utdannede musikere på den ene siden og folk fra band som Estradasphere, Sleepytime Gorilla Museum og Deadweight på den andre.

På grunn av ønsket om en 100 % analog innspilling, hvor det meste av musikken var orkestrert for en stor besetning, ble flerfoldige titalls timer ekstra studioarbeid en forutsetning for et godt resultat. Musikken er følgelig detaljrik og spennende, og man oppdager som lytter nye elementer i musikken hver eneste gang man hører den. Et annet trekk som gjør lytteropplevelsen spennende og uforutsigbar, er de stadige takt- og temposkiftene, samt Mr. Bungles forkjærlighet for å sjonglere mellom totalt ulike sjangrer innenfor en og samme låt. Resultatet er at man aldri vet hva som kommer rundt neste sving, og man overraskes kontinuerlig samtidig som alt på en merkelig, tilfredsstillende måte henger sammen. I ”Ars Moriendi” kombineres sigøynermusikk, speedmetal og tegnefilmmusikk, og i ”Goodbye Sober Day” finner vi tydelige elementer av balinesisk chanting, metal og surfrock.

Tekstene på denne plata er skrevet på vekselvis amerikansk, rumensk og latin, og emner som kjendiskultur og forfengelighet, historie, religion, vitenskap, science fiction, død, selvmord og utroskap kan spores, selv om dette er åpent for tolkning. Det er viktig å poengtere at Mr. Bungle i stor grad benytter seg av humor, på tekstfronten så vel som i musikken generelt. Alt skal derfor heller ikke overanalyseres.

Hva slags stemning man skal knytte til California er vanskelig å si på grunn av den kronisk sjangermessige utroskapen og fordi musikken i seg selv er så kompleks. Noen vil finne det forvirrende, andre befriende. Alt i alt vil jeg oppsummere dette som mektig og genial lydkunst som inspirerer, provoserer og engasjerer.

Paavoharju - Yhä Hämärää

Finsk musikk forbindes gjerne med slagkraftig, imagesentrert rock, men det dukker så visst opp andre spennende saker fra vår smått eksentriske nabo i øst som fortjener ivrige studier og entusiastisk anerkjennelse.

Paavoharju bedriver en form for psykedelisk støypop-komponering med preg av eksperimentell lo-fi, folkeviser og rock (a`la gitarklimpring rundt leirbålet), drømmende og abstrakt elektronika med åttitallsvibber, bollywoodske arrangementer og geisha-aktig vokal (uanstrengt fremført på morsmålet av yndige Jenni Koivistoinen), ispedd planløs skurring fra den type radioer man kan finne nedstøvet i et folketomt antikvariat.

TV-spill fra svunne tider, iskalde synth-vindkast og organiske skogslyder, samt undertoner av røykfylt cabaretjazz og sprelske tangorytmer føyer seg pent i oppskriften for å skape det perfekte Paavoharju-uttrykket. Den finske musikkarven behandles nærmest med ærefrykt gjennom varsomme bearbeidelser av tradisjonsrike folkesanger, og enkelte lydopptak er som tatt ut av den folkelig sakrale allsangen på bedehuset anno 1972.

Paavoharju har på tross av nostalgisk kildebruk et kontemporært snitt. De overrekker både posen og sekken ved at de pakker inn kvalitet i kvantitet (les: kompleks musikk i lettere fordøyelig popdrakt) og formidler resultatet som en forundringspakke som burde kunne innynde seg hos mennesker med varierende sjangermessige preferanser. I utgangspunktet vil jeg likevel tippe at lyttere som finner glede i Björk, Kate Bush, Schtimm, CocoRosie eller Múm er selvskrevne, potensielle fans av dette lappeteppet av en plate.

Melodi eller ikke; Paavoharju er ikke særlig opptatte av å spinne videre på de musikalske skissene de slenger ut. Stoffet bearbeides i et utålmodig tempo og slentrer alltid videre mot noe høyst uvisst. Det flyktige og luftige ved Yhä Hämärää er absolutt essensielt for selve lytteopplevelsen. Det forhindrer noe meditativt og statisk, og bringer fram fargespillet i hver enkelt komposisjon.

Tekstene avslører en sterk dragning mot natur og religion, noe som kommer til syne i samplingen av fuglekvitter og salmesang. Romantiske ”Puhuri” er et flerstemt hekle-produkt av ustemt pianospill, finsk sangperfeksjon og skitten ekkoklang. Finurlige ”Valo tihkuu kaiken läpi” briljerer med sin elskverdige kassegitarklimpring, nintendo-plingplonglyder og Koivistoinens hypnotiserende vuggesang-røst. ”Kuu lohduttaa houlestuneita” lyder som intet annet enn en vakker, selskapssyk hulder som lokker på deg fra et hemmelig sted langt inne i skogen.

Ymä Hämärää ble til i tidsrommet 2001-2005 og bærer preg av den stadige, lagvise kombinasjonen av akustisk, elektrisk og elektronisk, og dette er med på å gjøre resultatet eklektisk, egenartet, spirituelt og sjarmerende; nesten hjemmekoselig.

Intellektet gjør mennesket til et særegent vesen. Men intellektet fører også til at vi stiller spørsmål. Geiter, padder og kreps filosoferer høyst sannsynlig ikke over hvorfor de eksisterer, hva som har skapt de eller hva som skjer når de dør. Like lite reflekterer de over hvorvidt det er rett eller galt å støte ut syke dyr fra flokken eller stjele andres mat.

Noen mennesker velger å sette sin lit til det guddommelige; Jesus, Allah, nirvana eller Moder Jord. Hvis det eksisterer noen eller noe som er oss overlegent, ville vi kunne legge noe av det ansvaret vi bærer på våre skuldre over på disse høyere maktene. Vi ville kunne søke trøst, tilflukt og tilgivelse gjennom meditasjon, bønn eller offergaver. Som et barn skulle våre bekymringer løftes av oss og vår eksistens rettferdiggjøres av kjærlighet. Andre mennesker tyr til vitenskapen. Naturvitenskapen har den fordelen at den kan si mye om det evige kretsløpet fra tilblivelse, via eksistens, til død. Forskerens status erstatter i enkelte miljøer selveste Gud – ”Forskning viser at…” er blitt en vedtatt sannhet, men i hvor stor grad vi kan lite på at disse resultatene faktisk er kompatible med en universell, faktisk sannhet, er en helt annen sak.

Og ønsker vi egentlig å få servert Den Store Sannheten? Dersom vi ble presentert for hundre prosent sikker viten om meningen med livet eller livet etter døden, tror jeg at de fleste ville reagere med en følelse av å ha blitt sveket – vi ville bli fritatt muligheten til å tenke selv og trekke egne konklusjoner. Dette er også et spørsmål om trygghet. Millioner av mennesker overlever hverdagen på grunn av sin tro, sitt håp og sin kjærlighet – til noe som kanskje ikke eksisterer. Hvem ville ønske å ”fri” disse menneskene fra det som holder de oppe?

Hvis man går tilbake til for eksempel Hellas anno 1450, skilte man ikke like strengt mellom religion, vitenskap og filosofi. Det man kunne observere ble sidestilt med myter, og det man kunne tenke seg til ble sidestilt med mystikken (”Guds veier er uransakelige”). Tilværelsen var mer noe man kunne undres over og mindre noe man skulle dissekere. Dette blir jo intet annet enn en påstand med sterke sannhetsmessige moderasjoner, men vinklingen kan si noe om oppfatningen av sannhet og vår søken mot den i moderne tid.

Det vestlige idealet har på 2000-tallet vært skrevet i individualismens tegn. Popkulturens mange helter og heltinner har legitimert religionsshopping og bidratt til økt opplutning for blant annet orientalske tenkesett. Oppskriften på den vellykkede ”freden med seg selv” deles med folket gjennom glansede magasiner og glitrende nettsider som presenterer ujevne brøkdeler kabbalah-, hinduisme- og scientologi-teorier. Man mediterer før frokost, brenner røkelse og ber til jomfru Maria etter lunsj, og tar en yogatime på ettermiddagen, samtidig som man ifører seg WWJD (”What Would Jesus Do”)-armbånd og ametystsmykke rundt halsen for ekstra energi, mens man finkjemmer ukens horoskop og biorytmer. Greit å være ordentlig forsikret.

Fra overdrivelser til alvor: ”Plukk og miks”-religiøsiteten oppfyller våre ønsker om bekreftelse og trygghet i den forstand at man kan velge føre var-prinsippet. Som ei kristen venninne en gang uttrykte det: ”Dersom det ikke finnes en Gud har jeg ikke tapt noe. Men hva hvis Gud faktisk finnes?” I Woody Allens ”Crimes and misdemeanors” følger vi en samtale rundt middagsbordet i en jødisk storfamilie. De diskuterer tro. Den mest innbitte av de troende blir stilt ovenfor spørsmålet ”Vil du sette din tro over sannhet?”, og han parerer med et klart ”JA”. Disse utsagnene er aldeles ikke enestående, men de peker begge på at vitenskapens empiriske fakta ikke er tilstrekkelig for å dekke våre behov for stabilitet og tilfredshet. Det viktigste den kliniske vitenskapen ikke kan tilby oss er kjærlighet.

Naturvitenskapen og fysikken raser videre i rekordfart, nyvinninger og spennende teorier presenteres så raskt at det er umulig å opprettholde full oversikt. Det er en fascinerende verden vi lever i, menneskets intelligens er forbløffende og dette kan oppleves som særdeles skremmende. I hvor stor grad er vi, med vår egne evne til å observere, tolke og formidle, ment å ta ansvaret for verdens gang? Når skal vi definere oss som dyriske vesen og i hvilke tilfeller er ”mennesket” noe separat, noe utenfor resten av verden? Når skal vi føle samvittighet, og når er det greit å handle egoistisk? (Nietzsche hevdet at fordi Gud måtte erklæres død var det opp til mennesket å frigjøre seg fra samvittigheten for å bli en bedre utgave av seg selv og på egen hånd skape mening i tilværelsen). Finnes samvittighet eller er det noe vi har konstruert for å få samfunnet til å fungere?

Det siste spørsmålet har en klar parallell til religion; finnes religionen som noe grunnleggende uavhengig av menneskets skaperevne, eller har vi skapt den for å holde orden på samfunnet? Uavhengig av om det eksisterer en gud eller ei, har mennesket tenkt seg fram til muligheten av at det finnes en gud, og på den måten er iallfall religionen noe menneskelig, på samme måte som mennesket har skapt terminologien rundt vitenskap selv om verden fantes før mennesket oppfant vitenskapen til å utforske verden.

Det som er sikkert, er at religion har hatt, og fortsatt har, en enorm innvirkning på hvordan vi lever våre liv. Den påvirker alt fra politikk til helse og kultur. Det å hevde at religion er umoderne blir derfor fryktelig snevert; hva har skapt mest konflikter de siste femti årene? Jeg tipper at det er a) penger og b) tro. Kirken (inkludert diverse kristne og muslimske trossamfunn) har hatt en enorm makt, særlig på oss i Europa og Asia, gjennom flerfoldige sekel, både i forhold til økonomi og politikk, kunst og musikk, utdanning og medisin, og generell skikk og bruk. Kirken har rett og slett utøvd jernkontroll over store deler av verdensbefolkningen over så lang tid at den neppe vil slippe taket med det første.

Vitenskapen er på samme vis en måte å kontrollere omgivelsene på. Ved å observere hvordan naturen opptrer, kan man styre den; bruke den til sin fordel. Slik har vi temmet dyr, bygget hus og biler, produsert lys, varme og gjengivelse av lyd. Vitenskapen har utviklet seg til noe mer praktisk skapende, og er i mindre grad noe man velger med hjertet. Uansett hvor mye du ber, kommer ikke hodet ditt til å fylles av matematiske formler hvis du ikke går inn for det på annen måte. Men motsatt; du kan løse alle verdens ligninger uten å komme nærmere den store kjærligheten.

Vi kan foreløpig konkludere med at vitenskap og religion er avhengige av hverandre, og at vi er avhengige av begge deler. Både religiøse og tilhengere av vitenskap opererer med utgangspunkt i noen sannheter de tar for gitt. På denne måten kan man si at alle mennesker er troende på en eller annen måte; vår virkelighetsoppfatning bunner i (subjektivt) vedtatte sannheter. Man trenger dermed ikke å definere seg som religiøs for å tro på noe; en tro på verden eller på egen kraft er like mye et produkt av naturen som en tro på noe guddommelig er det.

Problemene med å forene religion og vitenskap dukker opp når vi søker å oppnå forståelse av hvordan alt i universet henger sammen, men samtidig vil en kristen naturvitenskapelig forsker kunne hevde at alt springer ut ifra atomenes sammensetning, og at dette mønsteret igjen er konstruert av Gud. Jo lenger vitenskapen har kommet, desto verre har det blitt for de religiøse å underbygge og forsvare sitt verdenssyn. Til syvende og sist blir det opp til hver enkelt å bedømme om skaperverket er et resultat av tilfeldigheter og ”flaks”, eller om en vennligsinnet intelligens har planlagt og konstruert tilværelsen vår.

Hvis man tolker religiøse tekster, for eksempel Bibelen, bokstavelig, er det ikke vanskelig å finne eksempler på funksjoner og hendelser som vitenskapen har motbevist. Samtidig er det allment kjent at deler av de bibelske tekstene har blitt ekskludert fra selve Bibelen fordi de ikke ”passet inn”. Dette gjelder for eksempel det kvinnevennlige Thomas-evangeliet som studeres og debatteres ivrig for tiden. Bibeltilhengerne har stadig måttet omformulere sine tolkninger ettersom naturvitenskapen, arkeologien og historikerne har avdekket nye sider ved verden slik den er og har vært. Men dette er ikke bevis nok til å si at det er de hellige skriftene som nødvendigvis er ukorrekte; vitenskapen har selv tatt feil utallige ganger. Teorier presenteres og forkastes kontinuerlig, og et endelig svar med to rette streker under skal man akte seg for å godta uten videre.

Det ser ut til at mennesket er skapt for å tro. Uten å ha noe å støtte oss til, vil vårt ansvar for verden være for tungt å bære. Men vi står fritt til å ta denne avgjørelsen selv. Det finnes så mye man kan velge å omfavne, eller velge bort, for eksempel troen på spøkelser eller UFO-er. For en person som opplever nærkontakt med engler, marsboere eller hva som helst annet, er dette uendelig mer virkelig og viktig enn hva naboen, statsministeren eller legen din måtte mene. Tro avhenger av hver enkelts lyst, vilje og ikke minst mot. Man sier om en person som holder på sin overbevisning selv når hele verden går ham/henne imot, at vedkommende er sterk i troen. Dette bør ikke være et skjellsord! Tro er riktignok en svakhet ettersom man setter seg i en sårbar posisjon hvor man ikke lenger råder over sitt liv i ensom majestet, men samtidig er det nettopp denne troen og selvvalgte tilhørigheten (eller ensomheten) som gjør den troende så sterk.

Videre kan man vurdere det slik at religion i vårt vestlige, smått ateistiske overflodssamfunn er personlig, mens vitenskapen er noe offentlig; om du velger å tro på et liv etter døden eller ikke bør ikke påvirke andre enn deg selv, men det faktum at jorda er rund og at alle ting er bygget opp av atomer og kvarker, er ikke bare allment akseptert, men i tillegg skolepensum. I det kaoset som ironisk nok hersker på jorda (som visstnok blir mindre og mindre) er det naturlig at folk ønsker noe å gripe fatt i; noe som kan forklare. Men vi tyr til de samme redningsbøyene som vi alltid har gjort. Guddommelighet, nestekjærlighet og rettferdighet på den ene siden, og forståelse, utvikling og vinning på den andre. Men disse elementene har så absolutt berøringspunkter. Norge anno 2007 er blant mye annet befolket av mennesker som håper av hele sitt hjerte at det snart kommer en sikker medisinsk kur mot aids. Andre deler av befolkningen bruker like mye (eller mer) energi på å misjonere imot sex før ekteskapet. To sider av samme sak?

To kopper te og fire skiver ristet brød. To mennesker rundt et kjøkkenbord opplyst av levende lys og måneskinn fra nattehimmelen. En lukket sirkel, dog dynamisk som få. Jeg spør ham: ”Hva er den gode samtalen?” Han lener seg litt tilbake, blåser på teen og tar en slurk før han repliserer: ”For det første handler det om å åpne seg. Åpne seg for den andre, men ikke minst for seg selv.” Han forteller bruddstykker av en historie han en gang snappet opp. Den handlet om en smått forstyrret mann og hans varmblodige psykolog. Historien er universell nok, og både menneskene og situasjonen kunne like gjerne være en helt annen; et jobbintervju, en nå-skal-vi-løse-alle-verdensproblemene-mens-vi-sitter-på-bar-og-drikker-oss-snydens eller noe helt annet. Hele poenget ligger egentlig i én enkel setning. Psykologen spør sin pasient: ”Hvem er du?”. Naturlig nok for de fleste; mannen ramser opp sin sivile status, arbeidstittel, sin alder og sitt bosted. Psykologen er ikke tilfreds. ”Hvem ER du?”. Pasienten fortsetter med å fortelle om sine hobbyer, sin favorittmusikk og sine favorittbøker. Ennå er det ikke nok. ”Hvem er DU?”. Ja, hvem ER man egentlig, og hvordan vet man det før man må være seg selv sammen med andre?

Sammen med min samtalepartner og livsledsager kommer jeg fram til at hvem man er er noe så sammensatt at det vil ta timer, døgn og kanskje uker å finne frem til det. Hvem jeg er kan ikke oppsummeres i hva jeg liker å lese, spise eller høre. Det kan heller ikke beregnes ut ifra årslønn, ringetoner og bachelorgrader. Vi kom fram til det samme; man kjenner ikke et menneske som det virkelig er, under all staffasjen, uten å begi seg ut på noen skikkelige samtaler. Samtaler som tar form uavhengig av planlegging, mening eller mål, men som belyser, vekker, pirrer og gleder de involverte. Å avslutte en god samtale er som å lukke en favorittbok etter at den siste siden er lest. Man kan alltid lese den igjen, hente den fram i minnet eller videreformidle essensen av noe man lærte.

Vi snakker litt om ting i tiden. Om vårt enorme behov for å bli sett. ”Sånn er det i dag. Hvis ingen ser deg, er du ingenting”, sier han. I vårt kalde samfunn kommer et grunnleggende menneskelig behov til syne på smått grotesk-humoristiske måter: Mange gjør hva som helst for å komme på TV; spise dyretestikler, for eksempel. Man skal ha hundre-og-ørti venner (på facebook, selvfølgelig), delvis for å virke omsvermet og delvis for å vedlikeholde karrierenettverket sitt. ”Alle” har minst én blogg, og omtrent annenhver fjortenåring har som sitt høyeste ønske i livet å ”bli kjendis”. Det spesifiseres ikke engang. Fotballproff? Skuespiller? Forfatter? Nakenmodell? Det spiller visst ingen rolle. Velg og vrak. Velg og vrak hvem du vil være. Vi omgir oss med identitetsskapere som skal si noe om hvem vi er. Men jeg er jo ikke mobiltelefonen min eller meningene mine, og heller ikke yndlingsfilmen min. Jeg kan digge Gabriel Garcia Marquez eller Edvard Hagerup Grieg uten å ligne det minste på noen av de. Så hva former oss? Og hvor mye former vi oss selv?

Vi snakker videre om kjærlighet, og om samspillet mellom to mennesker som beslutter å dele hverdagen med hverandre. Hvor avgjørende den gode samtalen er for å få et samliv til å fungere på sikt. Hvor viktig det er å bli kjent med, og komfortabel med, både seg selv og den andre. Så mange lever opp til mytene de har skapt omkring seg selv. Den tause mannen. Kvinnen som aldri går tom for ord. Vi er visst eksperter på å gjøre livet vanskelig for oss selv. Hvor mange snakker egentlig sammen i dag? Det arrangeres NM i sms-tasting, og alle ser ut til å ha mange flere venner enn det som var vanlig for femten eller tjue år siden. Likevel – hvor mange kjenner deg, egentlig? Vi enes om at dette er en slags visdom som har gått tapt parallelt med den økte individualiseringen, paradoksalt nok. Alle vil bli sett, men ingen snakker sammen. Alle vil bli elsket, men ingen tør å elske. Det er rart, men mest av alt trist. Savnet etter nærhet presser folk opp i de mest utrolige situasjoner. På film har alle amerikanere en psykolog, og fra ett sted må jo slike klisjeer ha sitt opphav. Hele verden er i dag en gigantisk ansamling av varer som kan byttes. Vi har en form for reklamasjonsrett på hva som helst, til og med på selve livet. Vi sender mennesker og kjæledegger ut i verdensrommet med formål å nå en fjern planet, men hvem skal ordne opp når vi ikke engang klarer å nå oss selv?

Det å være i kontakt med seg selv har vi fått presenter som en slags alternativ vei til lykke gjennom alskens livvstilsmagasiner. Det grusomme er at dette fremstilles som noe uhyre komplisert og vanskelig, kun forbeholdt de tålmodige, de med et naturtalent for selvinnsikt og harmoni. Dette som burde være den mest grunnleggende egenskapen ved oss alle – å være i kontakt med seg selv. Jeg tenker på IKEA-reklamen med hun som alltid stiller klokka en halv time frem for å rekke over alt hun skal gjøre, og må innrømme at jeg synes denne reklamen tar det moderne mennesket litt på kornet. Det er så mye fokus på kvantitet. (”Hele familien blir like brun på én dag i solarium som på én uke på Kreta”) Vi spiller dumme og elsker å forsvare livsstilen vår med argumenter som til og med vi selv har vondt for å svelge. Ingen tør å være ærlige lenger. Hvem er det vi prøver å imponere? Hvor mange mennesker må anerkjenne deg for at du skal ha en god dag?

Jeg titter opp på klokka på veggen. Vi har snakket i drøye to timer. Den lille teen som er til overs er for lengst kald, og telysene har stivnet til to små stearinkopper. Vi smiler, innforstått og internt, reiser oss og går småpratende ut på badet for å pusse tenner.

Den siste tidagersperioden eller så, er to romaner slukt, hver av de på rett i overkant av hundre sider. Jeg har ingen intensjon om å gi noe utfyllende referat, men vil gjerne oppsummere litt. Kanskje får noen lyst til å plukke opp en av bøkene.

Uken har blitt benyttet til å stifte bekjentskap med to, for meg, ukjente forfattere. Ikke ukjente i den betydning at jeg ikke har hørt om de, men jeg har aldri lest noe av de tidligere.

Den første var Dag Solstads “Genanse og verdighet”, en petit roman som i sin tid ble kåret til 1990-tallets beste norske. Slikt pleier å skremme meg: Hvis “alle andre” elsker det, har jeg en fordomsfull tendens til å trekke meg unna. Men ikke denne gangen. Boken var for øvrig en svært hyggelig morsdagspresang, pent pakket inn og tilføyet et koselig kort og fargeglade tegninger.

De første førti sidene var nesten uutholdelige. Solstad har et annerledes språk enn jeg på fohånd hadde trodd: Mengder av kommaer, mer muntlig form enn jeg vanligvis foretrekker og en del gjentakelser som føltes unødvendige, som om de tynget teksten og ga den en sirupsaktig fremdrift. Men da jeg hadde olagt denne delen av boken bak meg tok den seg betraktelig opp.

Uten å si for mye om hva den handler om, er hovedpersonen en godt voksen mann som ser tilbake på livet sitt og hvilke tilfeldigheter som har gjort hverdagen slik den fortoner seg “i dag”. Romanen har fine personskildringer, om enn ikke spesielt rike. Man blir kjent med en håndfull mennesker, men i utgangspunktet kun på overflateplanet. Det er hovedpersonens mentale aktivitet som er viet mest plass. Romanen er en historie om vennskap, filosofi og kjærlighet, studietiden, om å bli voksen, om ansvar, forventninger og skuespill.

I bunnen av den ytre handlingen og de tallrike minnene man presenteres for (nesten hele boken utspiller seg i hovedpersonens “hukommelsesvandring”), ligger det en sårhet: En ensomhet og et savn etter den gode samtalen.

Tja, det var kort om Genanse og verdighet. Bok nummer to er skrevet av Mikhail Bulgakov, og heter “Fatale egg”.

Bulgakov er en av disse kultforfatterne som kanskje bare forbindes med én tittel. Bulgakovs tittel i så måte, er Mesteren og Margarita (som for øvrig ligger i bokhylla og venter). Når det er sagt: Fatale egg er en velrenomert roman, den er morsom og fantasirik, språket er nydelig og miljøskildringene er svært sjarmerende. Jeg er i grunnen svak for det russiske generelt, og falt pladask for miljøene som presenteres i Dostojevskijs “De fornedrede og krenkede”. Bulgakov skriver til tider på samme måte, og gjør det naturlig (for en middels dårlig belest person som meg) å sammenligne dem.

Romanen handler om en gal professor i zoologi (egentlig var han ikke gal, men han hadde egenskaper som sterk arbeidsnarkomani, usunn nysgjerrighet, et sterkt behov for kjederøyking og et aldeles enormt sinne på sin personlige skryteliste) som gjør en fantastisk oppfinnelse: Han oppdager noe som senere blir omtalt som “livets stråle”. Oppdagelsen fører til et sirkus uten like, på flere måter. For det første får professoren et ublidt møte med den russiske tabloidpressen (handlingen er forresten lagt til 1920-tallets Moskva), hvor han skremmer vannet av flere spjælinger som våger å møte opp på hans kontor bevæpnet med penn og papir. For det andre får den nyoppdagede strålen betydning for en hel by, og Bulgakov tegner opp et festlig bilde av en storby i vill panikk.

Dette er for science fiction å regne; som en litt usannsynlig katastrofefilm fra tidlig i forrige århundre, med påfølgende happy ending (hvis man ser bort ifra noen tusen lik). Samtidig pekes det på den russiske samfunnsformen, og kommunismen som politisk system kan helt sikkert diskuteres ut ifra denne boken. Fin roman, den kunne gjerne ha vært litt lengre (selv om den da sannsyligvis ville blitt gående på tomgang) og jeg gleder meg til å lese Mesteren og Margarita.

Jeg har lyst til å arbeide med et større skriveprosjekt (roman?) men vet ikke hvordan man skal komme i gang. Ideene er få og spredte, men skrivelysten og inspirasjonen er for så vidt stor. Et av de store spørsmålene er om man skal arbeide frem en klar disposisjon på forhånd eller om man bare skal sette i gang å la forløpet tre frem underveis. Fordelen med metode 1 er vel at man ser tydeligere om det man jobber med har noen sjanse for å lykkes (?) pluss at man sannsynligvis unngår en del av de obligatoriske skrivesperrene, mens metode nr. 2 vil gjøre prosessen morsommere, i og med at man ikke helt vet hva som skal skje videre, noe som kanskje er viktig for å holde motivasjonen oppe. Uansett er det vanskelig å planlegge et skriveprosjekt fullt ut. Hvor lenge skal man tviholde på det grumsete og frustrerende idéstadiet før man setter i gang, og hvordan fremprovoserer man en levedyktig idé? Tips mottas med stor takk og dyp interesse.

Jeg har nettopp lest en av de beste norske, romanene jeg kan huske å ha stiftet bekjentskap med. Den heter Kongen av Europa og er skrevet av Jan Kjærstad.

Handlingen dreier rundt hovedpersonen Alf I. Veber, en usannsynlig gløgg type som funderer på hva han skal gjøre med alt han vet. Gjennom hele romanen finner man drypp av kunnskap, referanser og ideer, noe som gjør at boken bør leses sakte, og leses flere ganger.

Alf I. Veber mimrer mye om barndommen sin og ungdomsårene. Man blir godt kjent med bestevennene hans, Johanne, Mikael og Anna, og følger firerbanden gjennom håpløst idealistiske påfunn, et utall whiskykalas i det såkalte Akbars hoff, og hvordan voksenverden til slutt strammer seg rundt dem og gjør enkelte av dem til apatiske, drømmeløse og desillusjonerte skapninger.

Alf er 47 år, og føler seg tvunget til å ta et oppgjør med livet. Han feirer overgangen til år 2000 på en nokså uortodoks måte, og befinner seg plutselig i en livssituasjon hvor det meste er snudd på hodet. Han konfronteres med kjærlighetens tveeggede sverd, skjøre familiebånd, lammende skyldfølelse, barndommens mysterier og forholdet til materielle verdier.

Det er vanskelig å formidle storheten i denne romanen uten å røpe for mye av handlingen. Men Kjærstad er en suveren forteller. Boken er et puslespill av opplysninger i ikke-kronologisk rekkefølge, og miljøskildringene, personportrettene og de stadige tankesprangene gjør Kongen av Europa til en av disse bøkene som inspirerer, og fortsetter å inspirere lenge etter at siste side er lest.

Norge har ingen overflod av skjønnlitterære forfattere som har kunnskap, interesse og evner til å sammenføye oldtidskulturer, arkeologi, mytologi, fysikk og metafysikk på en intrikat, gjennomført og lettlest måte. Gert Nygårdshaug behersker denne kunsten til det fulle, og serverer drømmebilder, avhengighet og dyp nysgjerrighet til nær sagt enhver som blar seg igjennom romanene hans.

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.