Kringler, undulater og bokstaven P - utkast, del 1

Mojs gumlet interesseløst på en kringle og betraktet det rumlende jordskjelvet på den andre siden av veien. Asfalten hadde slått sprekker langt ned i den grusede avgrunnen, og stener av varierende størrelse prydet gangfeltet som om det skulle være et uavgjort parti bondesjakk. Vinduet i lokalet som de siste årene hadde rommet Biverts skobutikk hadde for lengst inntatt plassen blant stenbrikkene, og der lå det makelig, skjønt ristende, plassert som solreflekterende partikler – som en askepotts knuste drømmer. Bivert selv hadde for anledningen søkt ly under sin brunbeisede disk, hvor han huket seg nervøst sammen og ventet på at de verste skjelvene skulle døse av slik at han kunne løpe ut på toalettet uten å bli overfalt av hyller. Midt i nervøsiteten kan man tenke seg at han rakk å irritere seg over at han ikke tok seg tid til det vante toalettbesøket i lunsjpausen. Bivert var nemlig en særdeles tradisjonsbunden mann. Forretningen hadde han overtatt etter sin far, som i sin tid overtok den av sin onkel. Man kunne dessuten si om Bivert at han var en nokså irritabel skapning. Hans behov for rutiner hadde vært yndet vitsemateriale den gang han flyttet tilbake til den lille byen etter tyve år som lojal ansatt i postvesenet et sted i Finnmark.

Mojs sukket, la det ene benet over det andre og myste ut mot åsen i vest. Utsikten ville vært vakker, hadde det ikke vært for all røyken som steg opp fra den enorme forsamlingen av sorgtunge grantrær. Mellom vinduet og disse bedrøvede trærne var det ikke stort annet å se enn skjeve hustak. Noen med store piper. Noen med store sprekker. Enkelte tak hadde simpelthen lagt seg ned på bakken med et slags demonstrativt brak og etterlatt huller i den altfor velkjente bysilhuetten. En høyhælt trio av hysteriske kvinner klikket og klakket seg hektisk forbi vinduet der Mojs satt og betraktet det hele med stoisk ro. Det klirret svakt i rødvinsglassene som hang i kø oppunder det lave taket. Katten strakk på seg, kikket seg rundt med fryktløse øyne, gjespet og la seg til rette i en vattert kurvstol borte ved de støvete bokhyllene. Mojs blåste på teen sin og fisket frem en hvit, ren sigarett fra etuiet. Tente den med vante bevegelser og blåste røyken inn i rommet. Den formet seg til de utroligste ting. En kabaretartist. En gitar. En traktor. Så forgjengelig, så vakkert.

Himmelen utenfor var rosa. Inne var den flaskegrønn. Den store, hvite P-en som var gipset opp på langveggen talte spesielt tydelig i dag. Mojs nikket mot den, skålte og reiste seg stødig. Skrittet opp furutrappen til lyden av skravlende undulater og et gjøkur som frenetisk signaliserte at det fremdeles hang med i tiden. Myke skosåler mot ru parkett, et lys ble tent og et gressbelagt teppe med symmetriske linoleumsfelter åpenbarte seg. Linoleumet hadde kommet til syne en tirsdag i firetiden, og etter dette flyttet katten ned i første etasje på permanent basis. Mojs la seg på magen på gulvet med seks elfenbensfargede terninger i høyre hånd, en kulepenn med påtrykt logo fra et lokalt hotell i venstre og en moderat vannskadet yatzyblokk foran seg. Seks perfekte geometriske figurer trillet vilkårlig over underlaget og landet med tretti oppadgående prikker. Mojs noterte fornøyd, kastet igjen. Nitten denne gangen. Blokken ble dekorert med målrettede striper i blått blekk. Utenfor ble en trailer knust og en vaskemaskin flakset muntert nordover i lyskrysset uten tanke på verken trafikksikkerhet eller naturlover.

I Biverts skobutikk hersket det glade vanvidd. En stamkunde forsøkte å søke tilflukt i en lærduftende eske, men innså raskt at situasjonen var både umulig og absurd. Deretter tok hun til å synge. Gamle sanger fra skoletiden, falskt, med ufrivillige kunstpauser hvor metalliske dunkelyder trampet en rytme som i beste fall var skjev. Den velkledde damen knipset med øynene, ristet på hodet og veivet med armene, og gjenopptok stadig de små sangstumpene av svært varierende kvalitet og relevans. Slik ble hun sittende en times tid, mens innehaveren omsider hadde manøvrert seg ut på det trange gjestetoalettet hvor han fremdeles oppholdt seg da taket knirket advarende før det takket for seg og senket seg over dem begge med resolutt styrke. Det ble meget stille der inne.

 

Hvordan fremprovosere en levedyktig idé?

Jeg har lyst til å arbeide med et større skriveprosjekt (roman?) men vet ikke hvordan man skal komme i gang. Ideene er få og spredte, men skrivelysten og inspirasjonen er for så vidt stor. Et av de store spørsmålene er om man skal arbeide frem en klar disposisjon på forhånd eller om man bare skal sette i gang å la forløpet tre frem underveis. Fordelen med metode 1 er vel at man ser tydeligere om det man jobber med har noen sjanse for å lykkes (?) pluss at man sannsynligvis unngår en del av de obligatoriske skrivesperrene, mens metode nr. 2 vil gjøre prosessen morsommere, i og med at man ikke helt vet hva som skal skje videre, noe som kanskje er viktig for å holde motivasjonen oppe. Uansett er det vanskelig å planlegge et skriveprosjekt fullt ut. Hvor lenge skal man tviholde på det grumsete og frustrerende idéstadiet før man setter i gang, og hvordan fremprovoserer man en levedyktig idé? Tips mottas med stor takk og dyp interesse.