To romaner: Verdien av et menneskeliv

Den siste uken har to romaner sunket inn. Først “Den trettende fortellingen” av Diane Setterfield (2006), deretter “Om mus og menn” av John Steinbeck (1937). To vidt forskjellige bøker, selvsagt, men en fellesnevner antydes i tittelen på innlegget.

Etter å ha lukket Steinbeck-klassikeren gikk tankene tilbake til en passasje i Setterfields debutroman som skal gjengis her:

Og etter et minuttes stillhet sa hun dette.

”Forestill deg et samlebånd, et digert samlebånd og ved enden av det en massiv masovn. Og på samlebåndet er det bøker. Hvert eneste eksemplar i verden av hver bok du noensinne har vært glad i. Alle på rekke og rad. Jane Eyre. Villette. Den hvite dame.

”Middlemarch,”, supplerte jeg.

”Takk. Middlemarch. Og forestill deg en spak med to merkelapper, PÅ og AV. For øyeblikket er spaken av. Og ved siden av den står et kmenneske med hånden på spaken. Du har en pistol i hånden. Alt du trenger å gjøre, er å trykke på avtrekkeren. Hva gjør du?”

”Nei, det er dumt.”

”Han skyver spaken til PÅ. Samlebåndet har startet.”

”Men det er for ekstremt. Det er hypotetisk.”

”Først av alle går Shirley over kanten.”

”Jeg liker ikke den slags leker.”

”Nå begynner George Sand å brenne opp.”

Jeg sukket og lukket øynene.

”Nå er det Stormfulle høyders tur. Skal du virkelig la den brenne opp?

Jeg klarte ikke å la være. Jeg så bøkene, jeg så hvordan de i jevnt tempo beveget seg mot masovnens munn og rykket til.

”Som du vil. Inn med den. Det samme med Jane Eyre?”

Jane Eyre. Plutselig var jeg tørr i munnen.

”Alt du trenger å gjøre, er å skyte. Jeg skal ikke sladre. Ingen trenger noensinne å få vite det.” Hun ventet. ”De har begynt å falle. Bare de aller første. Men det er en masse eksemplarer. Du har et øyeblikk til å bestemme deg på.”

Jeg gned tommelen nervøst mot en ujevn neglekant på langfingeren.

”De faller raskere nå.”

Hun tok ikke blikket fra meg.

”Halvparten av dem er borte. Tenk, Margaret. Alle Jane Eyre-ene vil snart forsvinne for alltid. Tenk.”

Miss Winter blunket.

”To tredeler er borte. Bare én person, Margaret. Bare én bitte liten, ubetydelig person.”

Jeg blunket.

”Det er fortsatt tid, men bare så vidt. Husk, denne personen brenner bøker. Fortjener han virkelig å leve?”

Blunk. Blunk.

”Siste sjanse.”

Blunk. Blunk. Blunk.

Jane Eyre fantes ikke mer.

”Margaret!” Miss Winters ansikt forvred seg i anfektelse da hun snakket, hun slo den venstre hånden mot stolarmen, og selv den høyre hånden, til tross for at den var skadet, rykket i fanget hennes.

Senere, da jeg skrev dette ned, tenkte jeg at det var det mest spontane uttrykk for følelser jeg noensinne hadde sett hos miss Winter. Det var en overraskende mengde følelser å investere i en beskjeden lek.

Og mine egne følelser? Skam. For jeg hadde løyet. Selvfølgelig var jeg gladere i bøker enn i mennesker. Selvfølgelig verdsatte jeg Jane Eyre høyere enn den anonyme fremmede med hånden på spaken. Selvfølgelig var alle Shakespeares verker mer verd enn et menneskeliv. Selvfølgelig. I motsetning til miss Winter hadde jeg skammet meg over å si det.

“Om mus og menn” stiller en over for noe av den samme problemstillingen. Hva er et menneskeliv verdt? Hva har verdi for deg? Nevnte bok leses på to timer og er vel verdt investeringen. Steinbeck formulerer seg enkelt men effektivt, og maler et bilde av et noe snodig omstreiferpar i nittenhundretallets Amerika. Historien er både morsom og tragisk. Den viste seg også å være velegnet for filmatisering.

“Den trettende fortellingen” kan formmessig minne om en langt eldre roman, og den skildrer en liten håndfull miljøer som gjør boken til en drøm å flytte inn i for en kort periode. Se bokens hjemmeside for å få en hint om stemningen som preger de drøyt fire hundre sidene, i tillegg til resymé, bakgrunnsstoff og lignende.

Uansett hvilken av disse du måtte ønske å plukke med deg fra bokhandelen går jeg god for at du får en hyggelig leseopplevelse.

 

Bienes harde virkelighet

På oppfordring fra Marí (se andre hederlige synsere) skal jeg herved sitere setning nummer seks, sju og åtte fra side 123 i Erik Fosnes Hansens “Beretninger om beskyttelse”, som er den fysisk nærmeste bok i øyeblikket.

Neppe hadde de to rivalinnene merket at deres bakliv berørte hverandre, så rev de seg løs og fjernet seg litt fra hverandre. Jeg mener at man i dette tilfellet lett kan gjette naturens hensikt. I en kube skal det kun være én dronning; fødes det en annen, eller kommer det ved et tilfelle en fremmed inn i kuben, så må den ene av dem dø.

For øvrig en svært leseverdig roman!

Oppfordringen videresendes til Sjeldnere enn sorte svaner (Vrengt klovdyr).

 

Kringler, undulater og bokstaven P - utkast, del 1

Mojs gumlet interesseløst på en kringle og betraktet det rumlende jordskjelvet på den andre siden av veien. Asfalten hadde slått sprekker langt ned i den grusede avgrunnen, og stener av varierende størrelse prydet gangfeltet som om det skulle være et uavgjort parti bondesjakk. Vinduet i lokalet som de siste årene hadde rommet Biverts skobutikk hadde for lengst inntatt plassen blant stenbrikkene, og der lå det makelig, skjønt ristende, plassert som solreflekterende partikler – som en askepotts knuste drømmer. Bivert selv hadde for anledningen søkt ly under sin brunbeisede disk, hvor han huket seg nervøst sammen og ventet på at de verste skjelvene skulle døse av slik at han kunne løpe ut på toalettet uten å bli overfalt av hyller. Midt i nervøsiteten kan man tenke seg at han rakk å irritere seg over at han ikke tok seg tid til det vante toalettbesøket i lunsjpausen. Bivert var nemlig en særdeles tradisjonsbunden mann. Forretningen hadde han overtatt etter sin far, som i sin tid overtok den av sin onkel. Man kunne dessuten si om Bivert at han var en nokså irritabel skapning. Hans behov for rutiner hadde vært yndet vitsemateriale den gang han flyttet tilbake til den lille byen etter tyve år som lojal ansatt i postvesenet et sted i Finnmark.

Mojs sukket, la det ene benet over det andre og myste ut mot åsen i vest. Utsikten ville vært vakker, hadde det ikke vært for all røyken som steg opp fra den enorme forsamlingen av sorgtunge grantrær. Mellom vinduet og disse bedrøvede trærne var det ikke stort annet å se enn skjeve hustak. Noen med store piper. Noen med store sprekker. Enkelte tak hadde simpelthen lagt seg ned på bakken med et slags demonstrativt brak og etterlatt huller i den altfor velkjente bysilhuetten. En høyhælt trio av hysteriske kvinner klikket og klakket seg hektisk forbi vinduet der Mojs satt og betraktet det hele med stoisk ro. Det klirret svakt i rødvinsglassene som hang i kø oppunder det lave taket. Katten strakk på seg, kikket seg rundt med fryktløse øyne, gjespet og la seg til rette i en vattert kurvstol borte ved de støvete bokhyllene. Mojs blåste på teen sin og fisket frem en hvit, ren sigarett fra etuiet. Tente den med vante bevegelser og blåste røyken inn i rommet. Den formet seg til de utroligste ting. En kabaretartist. En gitar. En traktor. Så forgjengelig, så vakkert.

Himmelen utenfor var rosa. Inne var den flaskegrønn. Den store, hvite P-en som var gipset opp på langveggen talte spesielt tydelig i dag. Mojs nikket mot den, skålte og reiste seg stødig. Skrittet opp furutrappen til lyden av skravlende undulater og et gjøkur som frenetisk signaliserte at det fremdeles hang med i tiden. Myke skosåler mot ru parkett, et lys ble tent og et gressbelagt teppe med symmetriske linoleumsfelter åpenbarte seg. Linoleumet hadde kommet til syne en tirsdag i firetiden, og etter dette flyttet katten ned i første etasje på permanent basis. Mojs la seg på magen på gulvet med seks elfenbensfargede terninger i høyre hånd, en kulepenn med påtrykt logo fra et lokalt hotell i venstre og en moderat vannskadet yatzyblokk foran seg. Seks perfekte geometriske figurer trillet vilkårlig over underlaget og landet med tretti oppadgående prikker. Mojs noterte fornøyd, kastet igjen. Nitten denne gangen. Blokken ble dekorert med målrettede striper i blått blekk. Utenfor ble en trailer knust og en vaskemaskin flakset muntert nordover i lyskrysset uten tanke på verken trafikksikkerhet eller naturlover.

I Biverts skobutikk hersket det glade vanvidd. En stamkunde forsøkte å søke tilflukt i en lærduftende eske, men innså raskt at situasjonen var både umulig og absurd. Deretter tok hun til å synge. Gamle sanger fra skoletiden, falskt, med ufrivillige kunstpauser hvor metalliske dunkelyder trampet en rytme som i beste fall var skjev. Den velkledde damen knipset med øynene, ristet på hodet og veivet med armene, og gjenopptok stadig de små sangstumpene av svært varierende kvalitet og relevans. Slik ble hun sittende en times tid, mens innehaveren omsider hadde manøvrert seg ut på det trange gjestetoalettet hvor han fremdeles oppholdt seg da taket knirket advarende før det takket for seg og senket seg over dem begge med resolutt styrke. Det ble meget stille der inne.

 

Solstad og Bulgakov (forøvrig uten sammenligning)

Den siste tidagersperioden eller så, er to romaner slukt, hver av de på rett i overkant av hundre sider. Jeg har ingen intensjon om å gi noe utfyllende referat, men vil gjerne oppsummere litt. Kanskje får noen lyst til å plukke opp en av bøkene.

Uken har blitt benyttet til å stifte bekjentskap med to, for meg, ukjente forfattere. Ikke ukjente i den betydning at jeg ikke har hørt om de, men jeg har aldri lest noe av de tidligere.

Den første var Dag Solstads “Genanse og verdighet”, en petit roman som i sin tid ble kåret til 1990-tallets beste norske. Slikt pleier å skremme meg: Hvis “alle andre” elsker det, har jeg en fordomsfull tendens til å trekke meg unna. Men ikke denne gangen. Boken var for øvrig en svært hyggelig morsdagspresang, pent pakket inn og tilføyet et koselig kort og fargeglade tegninger.

De første førti sidene var nesten uutholdelige. Solstad har et annerledes språk enn jeg på fohånd hadde trodd: Mengder av kommaer, mer muntlig form enn jeg vanligvis foretrekker og en del gjentakelser som føltes unødvendige, som om de tynget teksten og ga den en sirupsaktig fremdrift. Men da jeg hadde olagt denne delen av boken bak meg tok den seg betraktelig opp.

Uten å si for mye om hva den handler om, er hovedpersonen en godt voksen mann som ser tilbake på livet sitt og hvilke tilfeldigheter som har gjort hverdagen slik den fortoner seg “i dag”. Romanen har fine personskildringer, om enn ikke spesielt rike. Man blir kjent med en håndfull mennesker, men i utgangspunktet kun på overflateplanet. Det er hovedpersonens mentale aktivitet som er viet mest plass. Romanen er en historie om vennskap, filosofi og kjærlighet, studietiden, om å bli voksen, om ansvar, forventninger og skuespill.

I bunnen av den ytre handlingen og de tallrike minnene man presenteres for (nesten hele boken utspiller seg i hovedpersonens “hukommelsesvandring”), ligger det en sårhet: En ensomhet og et savn etter den gode samtalen.

Tja, det var kort om Genanse og verdighet. Bok nummer to er skrevet av Mikhail Bulgakov, og heter “Fatale egg”.

Bulgakov er en av disse kultforfatterne som kanskje bare forbindes med én tittel. Bulgakovs tittel i så måte, er Mesteren og Margarita (som for øvrig ligger i bokhylla og venter). Når det er sagt: Fatale egg er en velrenomert roman, den er morsom og fantasirik, språket er nydelig og miljøskildringene er svært sjarmerende. Jeg er i grunnen svak for det russiske generelt, og falt pladask for miljøene som presenteres i Dostojevskijs “De fornedrede og krenkede”. Bulgakov skriver til tider på samme måte, og gjør det naturlig (for en middels dårlig belest person som meg) å sammenligne dem.

Romanen handler om en gal professor i zoologi (egentlig var han ikke gal, men han hadde egenskaper som sterk arbeidsnarkomani, usunn nysgjerrighet, et sterkt behov for kjederøyking og et aldeles enormt sinne på sin personlige skryteliste) som gjør en fantastisk oppfinnelse: Han oppdager noe som senere blir omtalt som “livets stråle”. Oppdagelsen fører til et sirkus uten like, på flere måter. For det første får professoren et ublidt møte med den russiske tabloidpressen (handlingen er forresten lagt til 1920-tallets Moskva), hvor han skremmer vannet av flere spjælinger som våger å møte opp på hans kontor bevæpnet med penn og papir. For det andre får den nyoppdagede strålen betydning for en hel by, og Bulgakov tegner opp et festlig bilde av en storby i vill panikk.

Dette er for science fiction å regne; som en litt usannsynlig katastrofefilm fra tidlig i forrige århundre, med påfølgende happy ending (hvis man ser bort ifra noen tusen lik). Samtidig pekes det på den russiske samfunnsformen, og kommunismen som politisk system kan helt sikkert diskuteres ut ifra denne boken. Fin roman, den kunne gjerne ha vært litt lengre (selv om den da sannsyligvis ville blitt gående på tomgang) og jeg gleder meg til å lese Mesteren og Margarita.

 

Hvordan fremprovosere en levedyktig idé?

Jeg har lyst til å arbeide med et større skriveprosjekt (roman?) men vet ikke hvordan man skal komme i gang. Ideene er få og spredte, men skrivelysten og inspirasjonen er for så vidt stor. Et av de store spørsmålene er om man skal arbeide frem en klar disposisjon på forhånd eller om man bare skal sette i gang å la forløpet tre frem underveis. Fordelen med metode 1 er vel at man ser tydeligere om det man jobber med har noen sjanse for å lykkes (?) pluss at man sannsynligvis unngår en del av de obligatoriske skrivesperrene, mens metode nr. 2 vil gjøre prosessen morsommere, i og med at man ikke helt vet hva som skal skje videre, noe som kanskje er viktig for å holde motivasjonen oppe. Uansett er det vanskelig å planlegge et skriveprosjekt fullt ut. Hvor lenge skal man tviholde på det grumsete og frustrerende idéstadiet før man setter i gang, og hvordan fremprovoserer man en levedyktig idé? Tips mottas med stor takk og dyp interesse.

 

Kongen av Europa

Jeg har nettopp lest en av de beste norske, romanene jeg kan huske å ha stiftet bekjentskap med. Den heter Kongen av Europa og er skrevet av Jan Kjærstad.

Handlingen dreier rundt hovedpersonen Alf I. Veber, en usannsynlig gløgg type som funderer på hva han skal gjøre med alt han vet. Gjennom hele romanen finner man drypp av kunnskap, referanser og ideer, noe som gjør at boken bør leses sakte, og leses flere ganger.

Alf I. Veber mimrer mye om barndommen sin og ungdomsårene. Man blir godt kjent med bestevennene hans, Johanne, Mikael og Anna, og følger firerbanden gjennom håpløst idealistiske påfunn, et utall whiskykalas i det såkalte Akbars hoff, og hvordan voksenverden til slutt strammer seg rundt dem og gjør enkelte av dem til apatiske, drømmeløse og desillusjonerte skapninger.

Alf er 47 år, og føler seg tvunget til å ta et oppgjør med livet. Han feirer overgangen til år 2000 på en nokså uortodoks måte, og befinner seg plutselig i en livssituasjon hvor det meste er snudd på hodet. Han konfronteres med kjærlighetens tveeggede sverd, skjøre familiebånd, lammende skyldfølelse, barndommens mysterier og forholdet til materielle verdier.

Det er vanskelig å formidle storheten i denne romanen uten å røpe for mye av handlingen. Men Kjærstad er en suveren forteller. Boken er et puslespill av opplysninger i ikke-kronologisk rekkefølge, og miljøskildringene, personportrettene og de stadige tankesprangene gjør Kongen av Europa til en av disse bøkene som inspirerer, og fortsetter å inspirere lenge etter at siste side er lest.

 

Fakta og fiksjon: Gert Nygårdshaug

Norge har ingen overflod av skjønnlitterære forfattere som har kunnskap, interesse og evner til å sammenføye oldtidskulturer, arkeologi, mytologi, fysikk og metafysikk på en intrikat, gjennomført og lettlest måte. Gert Nygårdshaug behersker denne kunsten til det fulle, og serverer drømmebilder, avhengighet og dyp nysgjerrighet til nær sagt enhver som blar seg igjennom romanene hans.

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

 

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

 

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

 

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

 

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.