Konsumhelvetet

Verden er pakket inn i plast. Moten endrer seg raskere enn vi rekker å konsumere den. Bruktfunn er det nye store – men ikke som erstatning, snarere som supplement. Tingene speiler oss, og vi speiler oss i dem. I så måte er vi mer forgjengelige enn noen gang. Gjenstandene raser forbi oss, gjennom oss, fortløpende og fôrer oss med nye karnevalsmasker i et tempo som vil gjøre en Thoreau-fan svimmel av schizofreni. Estetikken er utrydningstruet, for hva er vi egentlig vitne til i vår samtid? Jo, en forvitring av tingenes verdi, en likegyldighet til skjønnheten og stum blindhet overfor det varige.

Man kan kanskje umiddelbart undres over at jeg mener tingenes verdi stadig taper høyde, samtidig som vi vitterlig benytter oss av dem mer enn noensinne. Men det er jo såre enkelt: Vi velger ting som er skapt for å byttes ut etter kort tids bruk. Eller: Kanskje er det ikke et reelt valg, heller. Markedet er innrettet slik at det er ulønnsomt å produsere holdbare ting; omsetningen blir for liten. Vi bytter ut våre eiendeler fordi de er ødelagte, fordi vi ikke lenger har bruk for dem eller fordi det har kommet noe nytt og “bedre”.

Mitt inntrykk er at de fleste har sluttet å spare penger over lengre tid for å skaffe seg en konkret gjenstad som er ment å vare et menneskeliv. Man har ikke råd, eller man har ikke tid. I stedet blir man kredittkortkunde med et hjem fylt av korttenktheter, slikt som sponplatemøbler og klesplagg som kommer til å rakne i løpet av et års tid. Vi formaner våre barn: Ha respekt for tingene! Men er vi tilstrekkelig gode rollemodeller? Nei. Og ikke kan man legge skylden på fabrikkene og butikkene. De tilpasser seg jo våre preferanser og handlemønstre. Det krever et allment krafttak for å snu trenden.

Mediene har begynt å ta tak i tematikken gjennom ymse avisreportasjer og TV-serier. Samtidig er det kontemporære skjønnhetsidealet og vår samlede oppfatning av Nødvendighet sykelig og avhengighetsskapende. Vi lever i en tid av komplekse og tragiske selvmotsigelser. Hvis verden skal bli et bærekraftig sted må et paradigmeskifte få ordentlig fotfeste.

Som kjent går alt i sirkler. Verden anno 2009 er preget av skamløs dekadens. Før eller siden må en nøysomhetsbølge følge. En tanke: Kunsten nå til dags betraktes av mange som intetsigende, feig, kvalmende selvrefererende og regelrett unyttig. Men man ser ikke sin samtid i et nøtteskall før man har fått den på rikelig avstand. Kan kunsten gå foran som avantgardistisk superhelt? Kan kunsten personifisere kvalitet og varighet?

Før hadde man et annet forhold til tingene. De var gjerne kostbare, og man reparerte ting som gikk i stykker. Dette er knapt nok mulig idag: Gjenstandene er rett og slett av for dårlig kvalitet til å kunne repareres, dessuten er vi oppdratt til heller å kjøpe noe nytt. Det er jo et nær sagt komisk paradoks i en tid hvor vi har alle muligheter til å skape ting med en varighet tidligere generasjoner bare kunne fantasere om. Vi drukner i ting. Overfloden gjør oss blaserte og overmette.

Hva er det vi anser som pent? Et vanskelig spørsmål, i og med at enhver ny kolleksjon, enten det gjelder møbler eller klær, forkaster fjorårets modeller. Hvorfor lar vi oss avlede av dette? Burde man ikke mobilisere til et forsiktig opprør, ved helt enkelt å begrense konsumet og i stedet velge seg ut en håndfull varige varer (ordet “vare” er jo interessant i seg selv) som man kan bli glad i? Er det virkelig så pinlig materialistisk å være glad i tingene man omgir seg med? Jovisst, vi elsker gamle vitrineskap og smykker arvet etter farmor. Men å kjøpe slike ting? Det er for dyrt, og dessuten vanskelig å få tak i. Hva skal våre barnebarn arve etter oss? Sponplatemøbler fra Ikea?