Struktur på avveie!

Jeg har tenkt litt på dagens samfunn i den vestlige verden. Vi babler om frihet og individualisme. Men egentlig er vi ganske ufrie, og bundet både i form av økonomiske og sosiale krav. Man skal tjene penger for å betjene huslån og andre nødvendigheter, være frigjorte og selvstendige, gode foreldre, sunne, smarte, ta vare på samlivet og holde kontakten med vårt firesifrede nettverk. Problemet er at våre egne vyer har presset oss inn i et hjørne hvor dette blir umenneskelige krav. Vi forventer alt for mye av oss selv og det går ut over familien som har gått fra å være noe nær en hellig intitusjon til å bli en hemsko, en kilde til evig dårlig samvittighet og følelsen av udugelighet.

Slik vi lever i dag, er det umulig for de fleste par å fordele arbeidet mellom seg, slik at den ene tar ansvar for barn og hjem mens den andre har inntektsgivende arbeid (Dette er den heldige halvparten – den andre er skilt og har ikke annet valg enn å ta det fulle ansvaret selv). En slik ordning burde være et alternativ for dem som ønsker det, men dette er ikke tilfelle i dag. Tanken er muligens politisk ukorrekt akkurat nå, men i løpet av kort tid må folk ta innover seg at ideen om rolle- og ansvarsfordeling er rasjonell og god. En holdning som dette er dessuten langt ifra kvinnefiendtlig. Hvorvidt det er kvinnen eller mannen som eventuelt blir hjemme, får være opp til det enkelte par. Men med dagens prisnivå på boliger og alt annet, tvinges vi til å arbeide dobbelt: Både han og hun må ta sin del av husarbeid og annen jobb. Folk er slitne og stressede. Livet består av å tjene og bruke penger, og man gjør lite for å forhindre det.

Vi får fremdeles barn, om enn noe sent. Men de færreste har tid til å oppdra barna sine. Vi sender dem i barnehagen fra de fyller ett år. Klokken halv åtte om morgenen er de levert. Henter dem halv fem, spiser middag, ser barne-TV og leser godnatt-historie. Til sammen tilbringer vi kanskje fire timer i døgnet med våre egne barn. Er det ikke veldig sårt?

Nicholas Hope skriver i dagens Aften- posten at vi bør ønske en global økonomisk armageddon velkommen fordi den vil transformere verden fra et forbrukersamfunn til et brukersamfunn. Dersom økonomien skulle kollapse, vil det tvinge frem en ny og potensielt frelsende samfunnsstruktur hvor menneskeheten skifter fokus fra overdrevent forbruk til den aristoteliske, gylne middelvei.

Religionshistoriker Hanne N. Herland har fått mye kjeft den siste uken. “Hele vår kultur er i ferd med  forvitre”, sier hun til Adresseavisen. Samtiden preges av moralsk forfall. Alt er lov, ingen bryr seg. Men har vi godt av denne absolutte autonomi? Ideologiske fremtidsvyer og påfølgende sosiale reformer har ikke gjort verden særlig mye bedre. Herland er kvass og kanskje generaliserende, men hun har et viktig poeng når hun sier at “Feminismen fokuserer på likestilling, men det innebærer at kvinner og menn er like. Jeg liker ordet likeverd bedre, fordi det tar høyde for den genetiske forskjellen mellom oss.”.

Trendanalytikerne begynner så smått å våkne, og innser at det gode liv på landet med hus og hage, romslig men nøysom økonomi og ikke minst lykkelige og naturlig sunne mennesker er i ferd med å bli en utopi som noen få faktisk oppnår – ved å gi avkall på noen av våre urbane, utslitte liksomgoder. Blir det snart trendy å bo på landet, milevis fra kafeene, med uthvilt partner, hus og hage, rikelig med fritid og to, tre unger som får være hjemme iallfall de første tre årene av sitt liv? Jeg håper det.