Det er en overveldende følelse når jeg legger håndflaten inntil en gjenstand som har eksistert – på dette sted, i denne form – i over tusen år. Hvor mange fremmede hender har gjort det samme?
Via Cola di Rienzo, Roma, en torsdag ettermiddag i september. En mann med gjennomført brune tenner gnikker taktløst på ei fele og synger Grazie! Grazie! når et par mynter klinger i blikkboksen. De fleste strener forbi ham, sterkt parfymerte og iherdig røykende. Et og annet tysk par labber langs fortauet med solbrilleblikkene rettet mot butikkvinduer og terrakottafasader. En flokk jenter i tjueårene krysser den traffikerte gaten med perleglitrende vesker og rennende, sjokoladefarget iskrem i hendene. Et sted i nærheten uler en bilalarm. Vi smyger oss mellom noen parkerte scootere, passerer et utendørsmarked hvor avlagte klesplagg fallbys av ivrige sydeuropeere. Bak oss ruver St. Peterskirkens kuppel.
Millionbyen Roma er et mirakel av oldtidsbygninger, hellige steder, verdens største kirke og en pyramide som er eldre enn Jesus; alt dette pakket inn mellom strengt bevoktede Gucci-butikker, livlige pizzeriaer og souvenirbutikker hvor våre moderne paver har latt seg avbilde på mer eller mindre verdslige duppeditter. Til enhver tid befinner tusener av måpende turister seg i byens sentrum. De tar bilder av hverandre i Colosseums sirkelrunde ganger, rødvinsskålende på en fortausrestaurant med utsikt mot tempelet Pantheon, med nevene fulle av cents foran Trevi-fontenen eller med føttene hvilende på et nedslitt spansketrappetrinn.
Noen timer tidligere hadde vi slått følge med et snes likesinnede ned i Santa Maria della Concezione-kirkens dunkle og beryktede kjeller. Med ujevne mellomrom kommer besøkende kavende ut derfra med fjes som signaliserer kvalme og generelt ubehag. Arealene er en regelrett likkjeller – men likene er langt ifra ferske. Kirkekjelleren består av fem små rom knyttet sammen av en smal gang. Oppunder taket finnes et par minimale vinduer. Ellers er det mørkt. Fra taket dingler forseggjorte lysekroner hvor samtlige deler er laget av menneskeknokler.
I løpet av et tidsrom på godt og vel to århundrer – nærmere bestemt fra 1630 til 1870 – ble dekorasjonene satt sammen av en gedigen gjeng hendige munker. Flere av veggene er dekket av hodeskaller. På sandgulvet stikker små trekors opp. Støvete trebenker huser mumifiserte, kappekledde munker og rundt omkring i de trange lokalene henger symboltunge knokkelkomposisjoner som skal minne de besøkende om livets forgjengelighet – og den evigheten som venter. Benhvite timeglass med tilhørende vinger er et godt eksempel. I det innerste rommet kan man lese inskripsjonen ” Det du er har vi vært. Det vi er skal du bli.”.
På mange måter er det legitimt å hevde at denne kirken oppsummerer mye av Roma. Den evige stad har en historie som både er ufattelig rik og bokstavelig talt utrolig. Mest fantastisk av alt er kanskje at fysiske minner finnes overalt i byen. Man kan plante hender og føtter på de samme steinene som de virkelig gamle romerne gjorde. Man ser de samme husene og gatene, den samme billedkunsten og de samme vakre kirkene som Michelangelo og hans samtidige.
Midt på Piazza del Popolo (”folkets plass”) står en tjuefire meter høy, hieroglyfprydet obelisk som keiser Augustus rappet fra egypterne i år 10 før Kristus. Den omkranses av en populær trapp hvor man kan hvile sine slitne turistlegger, og et stort torg hvor konserter og annen underholdning sporadisk finner sted. Hvis man vender blikket sørover har man et godt overblikk over Romas Karl Johan, Via del Corso, som leder ned mot Colosseum og restene etter de romerske bad. Nord på plassen ligger den vakre Santa Maria del Popolo-kirken med to livaktige Caravaggio-verker, deriblant mesterlige St. Peters korsfestelse.
Minst like flott er Santa Maria-kirken som ligger i den gamle og ny-hippe bydelen Trastevere. Kirken har ligget der siden rundt år 340 etter Kristus og er dermed en av Romas eldste. Også her finner man et torg strategisk plassert utenfor kirken, og dette er et av byens livligste steder på kveldstid, spesielt på lørdager. I umiddelbar nærhet ligger en drøy håndfull utesteder hvor atmosfæren er munter og vennlig. Slåssing forekommer svært sjelden. Kanskje er romerne bedre skikket på byen nettopp fordi de til stadighet – nærmest uansett hvor de beveger seg innenfor bygrensene – har minst én kirke i hundre meters omkrets. Man kan bli gudfryktig av mindre.
Selv om romere flest i høyeste grad har en vestlig, moderne livsstil, bærer de med seg en kulturarv som gjør dem både stolte og blaserte. Både servitrisen Rossana og drosjesjåføren Mr. Morelli betrodde oss at de typiske turistattraksjonene var noe de forbandt med barneskolen, da klassene ble skyflet ut til Colosseum for å lære om sin egen – og samtidig verdens – historie. Begge var ivrige til å anbefale oss utflukter, samtidig som de selv var mest interessert i dagliglivet og alt det innebærer – for eksempel skoshopping.
Tilbake til sakens kjerne. For en nordmann oppvokst i en toetasjers rekkehusleilighet hvor alle bygninger omkring var maksimalt femten år gamle, er det ufattelig å vandre blant steinvegger som ble reist samtidig som noen skrev ned det nye testamentet. Jeg berører en av Peterskirkens kjølige søyler. Basilica de San Pietro in Vaticano. Den staselige ”hellige stol” er bygget på stedet hvor man antar at apostelen Peter ble korsfestet. Kirkebyggingen ble igangsatt i år 324, men så sent som på 1500-tallet tok kirken den form vi kjenner i dag.
Tusenvis av mennesker står på den runde plassen utenfor selve kirken og venter på å få komme inn i det hellige. En kirke er mer enn en turistattraksjon. Korte shorts, miniskjørt og nakne skuldre er forbudt. Mennesker – vi konstruerer skikker, lover, normer, de er foranderlige men også dypt forankret i oss. Det handler ikke bare om troen på det hellige, men om respekten for opphavet. Både verdens opphav og ens eget. Vi beundrer våre forfedres meritter. Michelangelos kuppel. Vi undrer over tidens vesen. Armbåndsur og mobiltelefoner blir liggende i håndveskene og vi bruker dagen til å se. Vi ser på den gigantiske, ornamenterte kirken. Vi ser inn i fortid og fremtid. Vi møter oss selv.
