Når eksamen legges til en av årets fineste dager (rent værmessig, altså) må man bevilge seg noen pauser i det fri for å tilføre legemet sårt tiltrengte D-vitaminer. Og det var nettopp det jeg gjorde i dag. Som enhver student erindrer, har eksamen flere sider enn de med trykksverte på, nemlig noe vi gjerne kaller eksamensvakter. Det fine med disse menneskene som frivillig bruker mai og juni måned på å geleide svette studenter inn og ut av dokøer, kaffekøer og svingdører – i tillegg til alt dette, selvfølgelig – er at de har en usedvanlig opptrent evne til å småprate om alt annet enn fag i den hensikt å bidra til at studenten opplever den mikroskopiske pausen som en mental pause fra en vag problemstilling på avveie.
I dag har jeg hatt to samtaler med en slik. La oss kalle ham Oddvar. Samtalen dreiet seg – som ventet – omkring vær og vind, inntil jeg i en bisetning nevnte at håndleddene mine slet etter flerfoldige håndskrevne sider. Oddvar parerte sporenstreks med at dette var selvforskyldt: Vi skriver for lite nå til dags. Alt foregår på tastaturet. Skrivemusklene er henvist til benken det meste av tiden, og dermed er det ikke annet å forvente enn at de befinner seg i elendig form den dagen det virkelig er bruk for dem. Så sant, så sant.
Den andre saken jeg hadde lagt merke til, i tillegg til mine verkende håndledd, var skriften. Den så svært mistenkelig ut. Det åpnet så fint med en jevnt og pen løkkeskrift, som etter fire og en halv linje endret karakter og lignet et rundt, kort og butt ungdomsskoleaktig manuskript. Etter ytterligere en side eller to, avbrutt av vekselvis løkker og buttheter, skjenet oppgaven over i en klorende, høyrevridd og spiss kladdestruktur som kun var leselig hvis jeg la godviljen (og hukommelsen) til. Mot slutten var det full skjerping, noe som noe skuffende resulterte i en kombinasjon av nevnte håndskrifttyper. De siste to sidene var dermed mer eller mindre smurt inn i sort blekk formet som små, butte, krøllete og skjeve bokstaver uten særlig distinksjon.
Det er greit. Jeg har ingen håndskrift. Men som nevnt, det så litt mistenkelig ut, som om jeg hadde sendt papirene rundt i lokalet og fått studentene til å tilføre fire, fem setninger hver. Det ville være særdeles kjedelig å bli beskyldt for juks når alt skyldes at jeg prioriterer tiden med labbene plantet på et tastatur mesteparten av tiden.
Så til sakens kjerne. Mine kunnskaper om (hånd-)skriftanalyse er minimale, på grensen til ikke-eksisterende. Men jeg vet såpass at en skriftanalytiker mener å kunne si noe om ens personlighet ved å betrakte og tolke måten man skriver på (størrelsen på bokstavene, krøller, spisser et cetera). Og det er her det virkelige problemet kommer inn. Dersom folk flest er som meg, skriver på et tastatur og utvikler en håndskrift som i beste fall kan kalles multitalentfull, vil det si at både jeg, analytikeren og mine øvrige medmennesker får et problem. Vi har blitt schizofrene. Våre personligheter er i beste fall multitalentfulle.
Det eksisterer en åpenbar etterfølger av denne saken, men den får vente til en annen gang.
