Mr. Bungle – California

Prøv å forestille deg en balinesisk croonerartist som framfører en discolåt på latin, akkompagnert av jazztrommer, surfgitarsoloer og lydeffekter fra et Nintendospill. Hvis du synes det høres gøy ut, er du sannsynligvis fan av Mr. Bungle.

Med toner fra Beach Boys, rumensk folkemusikk og cheesy Las Vegas-pop a`la Neil Diamond i bakhodet ble dette organiserte virvaret av en plate til et sted i San Fransisco, California på tampen av forrige millennium. Mr. Bungle, bestående av 5 (6 i starten) begavede amerikanere sentrert rundt byen Eureka, begynte å spille sammen midt på åttitallet og har foruten California gitt ut Mr. Bungle (1991) og Disco Volante (1995) i tillegg til diverse demoer som de kun delvis vil vedkjenne seg. Etter utgivelsen av California og turnering verden rundt brøt bandet opp i 2000.

Bandets tidlige ideologi var ”aim to confuse”, noe som ikke er videre vanskelig når man tar minst mulig hensyn til skarene av blodfans, og kjører slalåm mellom sirkusmusikk, disco, doo-wop, death metal, funk, rockabilly, 1960-talls italiensk filmmusikk, lounge, surf-rock, samtidsmusikk, frijazz, exotica og musikk for tegnefilmer og videospill. Dette er hva man virkelig kan kalle postmodernisme; en kjærlig, ironisk distanse fargelegger alt dette bandet har satt seg fore av musikalske krumspring. På ”Sweet Charity” er det for eksempel en hårfin balanse mellom hånlig ironi og ektefølt kjærlighet overfor Hawaii- og surfstilen. Bandet kan harselere med disse sjangrene, eller de kan bruke det som en viktig inspirasjonskilde. Hvordan man velger å tolke det, er opp til en selv.

Vokalisten og bandets største tekstlige bidragsyter på dette albumet, Mike Patton, er også kjent fra bandene Faith No More, Tomahawk og Fantomas, samt sitt soloprosjekt Peeping Tom. Som inspirasjonskilder nevner han gjerne Frank Sinatra, bossanova-sangeren João Gilberto og screameren Yamatsuka Eye. Han er i besittelse av en gudbenådet stemme som han strekker i alle tenkelige og utenkelige retninger, og for denne innsatsen har han fått rykte på seg for å være en av de beste rockevokalistene gjennom nittitallet (selv om rock riktignok ikke på lagt nær dekker hans repertoar). Patton har samarbeidet med blant annet Bjørk, den eksperimentelle jazz-saksofonisten og komponisten John Zorn, Kronos-kvartetten, Norah Jones og norske Kaada.

Trevor Dunn (bass) og Trey Spruance (gitar og keyboard) utgjør sammen med Patton den harde kjernen i Mr. Bungle. På California har de med seg trommeslageren Daniel Heifetz og Clinton Mc Kinnon på keyboard og saksofon. I tillegg kommer den lange listen av eksterne, musikalske bidragsytere, med anerkjente klassisk utdannede musikere på den ene siden og folk fra band som Estradasphere, Sleepytime Gorilla Museum og Deadweight på den andre.

På grunn av ønsket om en 100 % analog innspilling, hvor det meste av musikken var orkestrert for en stor besetning, ble flerfoldige titalls timer ekstra studioarbeid en forutsetning for et godt resultat. Musikken er følgelig detaljrik og spennende, og man oppdager som lytter nye elementer i musikken hver eneste gang man hører den. Et annet trekk som gjør lytteropplevelsen spennende og uforutsigbar, er de stadige takt- og temposkiftene, samt Mr. Bungles forkjærlighet for å sjonglere mellom totalt ulike sjangrer innenfor en og samme låt. Resultatet er at man aldri vet hva som kommer rundt neste sving, og man overraskes kontinuerlig samtidig som alt på en merkelig, tilfredsstillende måte henger sammen. I ”Ars Moriendi” kombineres sigøynermusikk, speedmetal og tegnefilmmusikk, og i ”Goodbye Sober Day” finner vi tydelige elementer av balinesisk chanting, metal og surfrock.

Tekstene på denne plata er skrevet på vekselvis amerikansk, rumensk og latin, og emner som kjendiskultur og forfengelighet, historie, religion, vitenskap, science fiction, død, selvmord og utroskap kan spores, selv om dette er åpent for tolkning. Det er viktig å poengtere at Mr. Bungle i stor grad benytter seg av humor, på tekstfronten så vel som i musikken generelt. Alt skal derfor heller ikke overanalyseres.

Hva slags stemning man skal knytte til California er vanskelig å si på grunn av den kronisk sjangermessige utroskapen og fordi musikken i seg selv er så kompleks. Noen vil finne det forvirrende, andre befriende. Alt i alt vil jeg oppsummere dette som mektig og genial lydkunst som inspirerer, provoserer og engasjerer.