Paavoharju - Yhä Hämärää

Finsk musikk forbindes gjerne med slagkraftig, imagesentrert rock, men det dukker så visst opp andre spennende saker fra vår smått eksentriske nabo i øst som fortjener ivrige studier og entusiastisk anerkjennelse.

Paavoharju bedriver en form for psykedelisk støypop-komponering med preg av eksperimentell lo-fi, folkeviser og rock (a`la gitarklimpring rundt leirbålet), drømmende og abstrakt elektronika med åttitallsvibber, bollywoodske arrangementer og geisha-aktig vokal (uanstrengt fremført på morsmålet av yndige Jenni Koivistoinen), ispedd planløs skurring fra den type radioer man kan finne nedstøvet i et folketomt antikvariat.

TV-spill fra svunne tider, iskalde synth-vindkast og organiske skogslyder, samt undertoner av røykfylt cabaretjazz og sprelske tangorytmer føyer seg pent i oppskriften for å skape det perfekte Paavoharju-uttrykket. Den finske musikkarven behandles nærmest med ærefrykt gjennom varsomme bearbeidelser av tradisjonsrike folkesanger, og enkelte lydopptak er som tatt ut av den folkelig sakrale allsangen på bedehuset anno 1972.

Paavoharju har på tross av nostalgisk kildebruk et kontemporært snitt. De overrekker både posen og sekken ved at de pakker inn kvalitet i kvantitet (les: kompleks musikk i lettere fordøyelig popdrakt) og formidler resultatet som en forundringspakke som burde kunne innynde seg hos mennesker med varierende sjangermessige preferanser. I utgangspunktet vil jeg likevel tippe at lyttere som finner glede i Björk, Kate Bush, Schtimm, CocoRosie eller Múm er selvskrevne, potensielle fans av dette lappeteppet av en plate.

Melodi eller ikke; Paavoharju er ikke særlig opptatte av å spinne videre på de musikalske skissene de slenger ut. Stoffet bearbeides i et utålmodig tempo og slentrer alltid videre mot noe høyst uvisst. Det flyktige og luftige ved Yhä Hämärää er absolutt essensielt for selve lytteopplevelsen. Det forhindrer noe meditativt og statisk, og bringer fram fargespillet i hver enkelt komposisjon.

Tekstene avslører en sterk dragning mot natur og religion, noe som kommer til syne i samplingen av fuglekvitter og salmesang. Romantiske ”Puhuri” er et flerstemt hekle-produkt av ustemt pianospill, finsk sangperfeksjon og skitten ekkoklang. Finurlige ”Valo tihkuu kaiken läpi” briljerer med sin elskverdige kassegitarklimpring, nintendo-plingplonglyder og Koivistoinens hypnotiserende vuggesang-røst. ”Kuu lohduttaa houlestuneita” lyder som intet annet enn en vakker, selskapssyk hulder som lokker på deg fra et hemmelig sted langt inne i skogen.

Ymä Hämärää ble til i tidsrommet 2001-2005 og bærer preg av den stadige, lagvise kombinasjonen av akustisk, elektrisk og elektronisk, og dette er med på å gjøre resultatet eklektisk, egenartet, spirituelt og sjarmerende; nesten hjemmekoselig.