Den gode samtalen

To kopper te og fire skiver ristet brød. To mennesker rundt et kjøkkenbord opplyst av levende lys og måneskinn fra nattehimmelen. En lukket sirkel, dog dynamisk som få. Jeg spør ham: ”Hva er den gode samtalen?” Han lener seg litt tilbake, blåser på teen og tar en slurk før han repliserer: ”For det første handler det om å åpne seg. Åpne seg for den andre, men ikke minst for seg selv.” Han forteller bruddstykker av en historie han en gang snappet opp. Den handlet om en smått forstyrret mann og hans varmblodige psykolog. Historien er universell nok, og både menneskene og situasjonen kunne like gjerne være en helt annen; et jobbintervju, en nå-skal-vi-løse-alle-verdensproblemene-mens-vi-sitter-på-bar-og-drikker-oss-snydens eller noe helt annet. Hele poenget ligger egentlig i én enkel setning. Psykologen spør sin pasient: ”Hvem er du?”. Naturlig nok for de fleste; mannen ramser opp sin sivile status, arbeidstittel, sin alder og sitt bosted. Psykologen er ikke tilfreds. ”Hvem ER du?”. Pasienten fortsetter med å fortelle om sine hobbyer, sin favorittmusikk og sine favorittbøker. Ennå er det ikke nok. ”Hvem er DU?”. Ja, hvem ER man egentlig, og hvordan vet man det før man må være seg selv sammen med andre?

Sammen med min samtalepartner og livsledsager kommer jeg fram til at hvem man er er noe så sammensatt at det vil ta timer, døgn og kanskje uker å finne frem til det. Hvem jeg er kan ikke oppsummeres i hva jeg liker å lese, spise eller høre. Det kan heller ikke beregnes ut ifra årslønn, ringetoner og bachelorgrader. Vi kom fram til det samme; man kjenner ikke et menneske som det virkelig er, under all staffasjen, uten å begi seg ut på noen skikkelige samtaler. Samtaler som tar form uavhengig av planlegging, mening eller mål, men som belyser, vekker, pirrer og gleder de involverte. Å avslutte en god samtale er som å lukke en favorittbok etter at den siste siden er lest. Man kan alltid lese den igjen, hente den fram i minnet eller videreformidle essensen av noe man lærte.

Vi snakker litt om ting i tiden. Om vårt enorme behov for å bli sett. ”Sånn er det i dag. Hvis ingen ser deg, er du ingenting”, sier han. I vårt kalde samfunn kommer et grunnleggende menneskelig behov til syne på smått grotesk-humoristiske måter: Mange gjør hva som helst for å komme på TV; spise dyretestikler, for eksempel. Man skal ha hundre-og-ørti venner (på facebook, selvfølgelig), delvis for å virke omsvermet og delvis for å vedlikeholde karrierenettverket sitt. ”Alle” har minst én blogg, og omtrent annenhver fjortenåring har som sitt høyeste ønske i livet å ”bli kjendis”. Det spesifiseres ikke engang. Fotballproff? Skuespiller? Forfatter? Nakenmodell? Det spiller visst ingen rolle. Velg og vrak. Velg og vrak hvem du vil være. Vi omgir oss med identitetsskapere som skal si noe om hvem vi er. Men jeg er jo ikke mobiltelefonen min eller meningene mine, og heller ikke yndlingsfilmen min. Jeg kan digge Gabriel Garcia Marquez eller Edvard Hagerup Grieg uten å ligne det minste på noen av de. Så hva former oss? Og hvor mye former vi oss selv?

Vi snakker videre om kjærlighet, og om samspillet mellom to mennesker som beslutter å dele hverdagen med hverandre. Hvor avgjørende den gode samtalen er for å få et samliv til å fungere på sikt. Hvor viktig det er å bli kjent med, og komfortabel med, både seg selv og den andre. Så mange lever opp til mytene de har skapt omkring seg selv. Den tause mannen. Kvinnen som aldri går tom for ord. Vi er visst eksperter på å gjøre livet vanskelig for oss selv. Hvor mange snakker egentlig sammen i dag? Det arrangeres NM i sms-tasting, og alle ser ut til å ha mange flere venner enn det som var vanlig for femten eller tjue år siden. Likevel – hvor mange kjenner deg, egentlig? Vi enes om at dette er en slags visdom som har gått tapt parallelt med den økte individualiseringen, paradoksalt nok. Alle vil bli sett, men ingen snakker sammen. Alle vil bli elsket, men ingen tør å elske. Det er rart, men mest av alt trist. Savnet etter nærhet presser folk opp i de mest utrolige situasjoner. På film har alle amerikanere en psykolog, og fra ett sted må jo slike klisjeer ha sitt opphav. Hele verden er i dag en gigantisk ansamling av varer som kan byttes. Vi har en form for reklamasjonsrett på hva som helst, til og med på selve livet. Vi sender mennesker og kjæledegger ut i verdensrommet med formål å nå en fjern planet, men hvem skal ordne opp når vi ikke engang klarer å nå oss selv?

Det å være i kontakt med seg selv har vi fått presenter som en slags alternativ vei til lykke gjennom alskens livvstilsmagasiner. Det grusomme er at dette fremstilles som noe uhyre komplisert og vanskelig, kun forbeholdt de tålmodige, de med et naturtalent for selvinnsikt og harmoni. Dette som burde være den mest grunnleggende egenskapen ved oss alle – å være i kontakt med seg selv. Jeg tenker på IKEA-reklamen med hun som alltid stiller klokka en halv time frem for å rekke over alt hun skal gjøre, og må innrømme at jeg synes denne reklamen tar det moderne mennesket litt på kornet. Det er så mye fokus på kvantitet. (”Hele familien blir like brun på én dag i solarium som på én uke på Kreta”) Vi spiller dumme og elsker å forsvare livsstilen vår med argumenter som til og med vi selv har vondt for å svelge. Ingen tør å være ærlige lenger. Hvem er det vi prøver å imponere? Hvor mange mennesker må anerkjenne deg for at du skal ha en god dag?

Jeg titter opp på klokka på veggen. Vi har snakket i drøye to timer. Den lille teen som er til overs er for lengst kald, og telysene har stivnet til to små stearinkopper. Vi smiler, innforstått og internt, reiser oss og går småpratende ut på badet for å pusse tenner.