Den siste tidagersperioden eller så, er to romaner slukt, hver av de på rett i overkant av hundre sider. Jeg har ingen intensjon om å gi noe utfyllende referat, men vil gjerne oppsummere litt. Kanskje får noen lyst til å plukke opp en av bøkene.

Uken har blitt benyttet til å stifte bekjentskap med to, for meg, ukjente forfattere. Ikke ukjente i den betydning at jeg ikke har hørt om de, men jeg har aldri lest noe av de tidligere.

Den første var Dag Solstads “Genanse og verdighet”, en petit roman som i sin tid ble kåret til 1990-tallets beste norske. Slikt pleier å skremme meg: Hvis “alle andre” elsker det, har jeg en fordomsfull tendens til å trekke meg unna. Men ikke denne gangen. Boken var for øvrig en svært hyggelig morsdagspresang, pent pakket inn og tilføyet et koselig kort og fargeglade tegninger.

De første førti sidene var nesten uutholdelige. Solstad har et annerledes språk enn jeg på fohånd hadde trodd: Mengder av kommaer, mer muntlig form enn jeg vanligvis foretrekker og en del gjentakelser som føltes unødvendige, som om de tynget teksten og ga den en sirupsaktig fremdrift. Men da jeg hadde olagt denne delen av boken bak meg tok den seg betraktelig opp.

Uten å si for mye om hva den handler om, er hovedpersonen en godt voksen mann som ser tilbake på livet sitt og hvilke tilfeldigheter som har gjort hverdagen slik den fortoner seg “i dag”. Romanen har fine personskildringer, om enn ikke spesielt rike. Man blir kjent med en håndfull mennesker, men i utgangspunktet kun på overflateplanet. Det er hovedpersonens mentale aktivitet som er viet mest plass. Romanen er en historie om vennskap, filosofi og kjærlighet, studietiden, om å bli voksen, om ansvar, forventninger og skuespill.

I bunnen av den ytre handlingen og de tallrike minnene man presenteres for (nesten hele boken utspiller seg i hovedpersonens “hukommelsesvandring”), ligger det en sårhet: En ensomhet og et savn etter den gode samtalen.

Tja, det var kort om Genanse og verdighet. Bok nummer to er skrevet av Mikhail Bulgakov, og heter “Fatale egg”.

Bulgakov er en av disse kultforfatterne som kanskje bare forbindes med én tittel. Bulgakovs tittel i så måte, er Mesteren og Margarita (som for øvrig ligger i bokhylla og venter). Når det er sagt: Fatale egg er en velrenomert roman, den er morsom og fantasirik, språket er nydelig og miljøskildringene er svært sjarmerende. Jeg er i grunnen svak for det russiske generelt, og falt pladask for miljøene som presenteres i Dostojevskijs “De fornedrede og krenkede”. Bulgakov skriver til tider på samme måte, og gjør det naturlig (for en middels dårlig belest person som meg) å sammenligne dem.

Romanen handler om en gal professor i zoologi (egentlig var han ikke gal, men han hadde egenskaper som sterk arbeidsnarkomani, usunn nysgjerrighet, et sterkt behov for kjederøyking og et aldeles enormt sinne på sin personlige skryteliste) som gjør en fantastisk oppfinnelse: Han oppdager noe som senere blir omtalt som “livets stråle”. Oppdagelsen fører til et sirkus uten like, på flere måter. For det første får professoren et ublidt møte med den russiske tabloidpressen (handlingen er forresten lagt til 1920-tallets Moskva), hvor han skremmer vannet av flere spjælinger som våger å møte opp på hans kontor bevæpnet med penn og papir. For det andre får den nyoppdagede strålen betydning for en hel by, og Bulgakov tegner opp et festlig bilde av en storby i vill panikk.

Dette er for science fiction å regne; som en litt usannsynlig katastrofefilm fra tidlig i forrige århundre, med påfølgende happy ending (hvis man ser bort ifra noen tusen lik). Samtidig pekes det på den russiske samfunnsformen, og kommunismen som politisk system kan helt sikkert diskuteres ut ifra denne boken. Fin roman, den kunne gjerne ha vært litt lengre (selv om den da sannsyligvis ville blitt gående på tomgang) og jeg gleder meg til å lese Mesteren og Margarita.