Jeg har nettopp lest en av de beste norske, romanene jeg kan huske å ha stiftet bekjentskap med. Den heter Kongen av Europa og er skrevet av Jan Kjærstad.

Handlingen dreier rundt hovedpersonen Alf I. Veber, en usannsynlig gløgg type som funderer på hva han skal gjøre med alt han vet. Gjennom hele romanen finner man drypp av kunnskap, referanser og ideer, noe som gjør at boken bør leses sakte, og leses flere ganger.

Alf I. Veber mimrer mye om barndommen sin og ungdomsårene. Man blir godt kjent med bestevennene hans, Johanne, Mikael og Anna, og følger firerbanden gjennom håpløst idealistiske påfunn, et utall whiskykalas i det såkalte Akbars hoff, og hvordan voksenverden til slutt strammer seg rundt dem og gjør enkelte av dem til apatiske, drømmeløse og desillusjonerte skapninger.

Alf er 47 år, og føler seg tvunget til å ta et oppgjør med livet. Han feirer overgangen til år 2000 på en nokså uortodoks måte, og befinner seg plutselig i en livssituasjon hvor det meste er snudd på hodet. Han konfronteres med kjærlighetens tveeggede sverd, skjøre familiebånd, lammende skyldfølelse, barndommens mysterier og forholdet til materielle verdier.

Det er vanskelig å formidle storheten i denne romanen uten å røpe for mye av handlingen. Men Kjærstad er en suveren forteller. Boken er et puslespill av opplysninger i ikke-kronologisk rekkefølge, og miljøskildringene, personportrettene og de stadige tankesprangene gjør Kongen av Europa til en av disse bøkene som inspirerer, og fortsetter å inspirere lenge etter at siste side er lest.