Norge har ingen overflod av skjønnlitterære forfattere som har kunnskap, interesse og evner til å sammenføye oldtidskulturer, arkeologi, mytologi, fysikk og metafysikk på en intrikat, gjennomført og lettlest måte. Gert Nygårdshaug behersker denne kunsten til det fulle, og serverer drømmebilder, avhengighet og dyp nysgjerrighet til nær sagt enhver som blar seg igjennom romanene hans.

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

 

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

 

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

 

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

 

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.