Den siste tidagersperioden eller så, er to romaner slukt, hver av de på rett i overkant av hundre sider. Jeg har ingen intensjon om å gi noe utfyllende referat, men vil gjerne oppsummere litt. Kanskje får noen lyst til å plukke opp en av bøkene.

Uken har blitt benyttet til å stifte bekjentskap med to, for meg, ukjente forfattere. Ikke ukjente i den betydning at jeg ikke har hørt om de, men jeg har aldri lest noe av de tidligere.

Den første var Dag Solstads “Genanse og verdighet”, en petit roman som i sin tid ble kåret til 1990-tallets beste norske. Slikt pleier å skremme meg: Hvis “alle andre” elsker det, har jeg en fordomsfull tendens til å trekke meg unna. Men ikke denne gangen. Boken var for øvrig en svært hyggelig morsdagspresang, pent pakket inn og tilføyet et koselig kort og fargeglade tegninger.

De første førti sidene var nesten uutholdelige. Solstad har et annerledes språk enn jeg på fohånd hadde trodd: Mengder av kommaer, mer muntlig form enn jeg vanligvis foretrekker og en del gjentakelser som føltes unødvendige, som om de tynget teksten og ga den en sirupsaktig fremdrift. Men da jeg hadde olagt denne delen av boken bak meg tok den seg betraktelig opp.

Uten å si for mye om hva den handler om, er hovedpersonen en godt voksen mann som ser tilbake på livet sitt og hvilke tilfeldigheter som har gjort hverdagen slik den fortoner seg “i dag”. Romanen har fine personskildringer, om enn ikke spesielt rike. Man blir kjent med en håndfull mennesker, men i utgangspunktet kun på overflateplanet. Det er hovedpersonens mentale aktivitet som er viet mest plass. Romanen er en historie om vennskap, filosofi og kjærlighet, studietiden, om å bli voksen, om ansvar, forventninger og skuespill.

I bunnen av den ytre handlingen og de tallrike minnene man presenteres for (nesten hele boken utspiller seg i hovedpersonens “hukommelsesvandring”), ligger det en sårhet: En ensomhet og et savn etter den gode samtalen.

Tja, det var kort om Genanse og verdighet. Bok nummer to er skrevet av Mikhail Bulgakov, og heter “Fatale egg”.

Bulgakov er en av disse kultforfatterne som kanskje bare forbindes med én tittel. Bulgakovs tittel i så måte, er Mesteren og Margarita (som for øvrig ligger i bokhylla og venter). Når det er sagt: Fatale egg er en velrenomert roman, den er morsom og fantasirik, språket er nydelig og miljøskildringene er svært sjarmerende. Jeg er i grunnen svak for det russiske generelt, og falt pladask for miljøene som presenteres i Dostojevskijs “De fornedrede og krenkede”. Bulgakov skriver til tider på samme måte, og gjør det naturlig (for en middels dårlig belest person som meg) å sammenligne dem.

Romanen handler om en gal professor i zoologi (egentlig var han ikke gal, men han hadde egenskaper som sterk arbeidsnarkomani, usunn nysgjerrighet, et sterkt behov for kjederøyking og et aldeles enormt sinne på sin personlige skryteliste) som gjør en fantastisk oppfinnelse: Han oppdager noe som senere blir omtalt som “livets stråle”. Oppdagelsen fører til et sirkus uten like, på flere måter. For det første får professoren et ublidt møte med den russiske tabloidpressen (handlingen er forresten lagt til 1920-tallets Moskva), hvor han skremmer vannet av flere spjælinger som våger å møte opp på hans kontor bevæpnet med penn og papir. For det andre får den nyoppdagede strålen betydning for en hel by, og Bulgakov tegner opp et festlig bilde av en storby i vill panikk.

Dette er for science fiction å regne; som en litt usannsynlig katastrofefilm fra tidlig i forrige århundre, med påfølgende happy ending (hvis man ser bort ifra noen tusen lik). Samtidig pekes det på den russiske samfunnsformen, og kommunismen som politisk system kan helt sikkert diskuteres ut ifra denne boken. Fin roman, den kunne gjerne ha vært litt lengre (selv om den da sannsyligvis ville blitt gående på tomgang) og jeg gleder meg til å lese Mesteren og Margarita.

Jeg har lyst til å arbeide med et større skriveprosjekt (roman?) men vet ikke hvordan man skal komme i gang. Ideene er få og spredte, men skrivelysten og inspirasjonen er for så vidt stor. Et av de store spørsmålene er om man skal arbeide frem en klar disposisjon på forhånd eller om man bare skal sette i gang å la forløpet tre frem underveis. Fordelen med metode 1 er vel at man ser tydeligere om det man jobber med har noen sjanse for å lykkes (?) pluss at man sannsynligvis unngår en del av de obligatoriske skrivesperrene, mens metode nr. 2 vil gjøre prosessen morsommere, i og med at man ikke helt vet hva som skal skje videre, noe som kanskje er viktig for å holde motivasjonen oppe. Uansett er det vanskelig å planlegge et skriveprosjekt fullt ut. Hvor lenge skal man tviholde på det grumsete og frustrerende idéstadiet før man setter i gang, og hvordan fremprovoserer man en levedyktig idé? Tips mottas med stor takk og dyp interesse.

Jeg har nettopp lest en av de beste norske, romanene jeg kan huske å ha stiftet bekjentskap med. Den heter Kongen av Europa og er skrevet av Jan Kjærstad.

Handlingen dreier rundt hovedpersonen Alf I. Veber, en usannsynlig gløgg type som funderer på hva han skal gjøre med alt han vet. Gjennom hele romanen finner man drypp av kunnskap, referanser og ideer, noe som gjør at boken bør leses sakte, og leses flere ganger.

Alf I. Veber mimrer mye om barndommen sin og ungdomsårene. Man blir godt kjent med bestevennene hans, Johanne, Mikael og Anna, og følger firerbanden gjennom håpløst idealistiske påfunn, et utall whiskykalas i det såkalte Akbars hoff, og hvordan voksenverden til slutt strammer seg rundt dem og gjør enkelte av dem til apatiske, drømmeløse og desillusjonerte skapninger.

Alf er 47 år, og føler seg tvunget til å ta et oppgjør med livet. Han feirer overgangen til år 2000 på en nokså uortodoks måte, og befinner seg plutselig i en livssituasjon hvor det meste er snudd på hodet. Han konfronteres med kjærlighetens tveeggede sverd, skjøre familiebånd, lammende skyldfølelse, barndommens mysterier og forholdet til materielle verdier.

Det er vanskelig å formidle storheten i denne romanen uten å røpe for mye av handlingen. Men Kjærstad er en suveren forteller. Boken er et puslespill av opplysninger i ikke-kronologisk rekkefølge, og miljøskildringene, personportrettene og de stadige tankesprangene gjør Kongen av Europa til en av disse bøkene som inspirerer, og fortsetter å inspirere lenge etter at siste side er lest.

Norge har ingen overflod av skjønnlitterære forfattere som har kunnskap, interesse og evner til å sammenføye oldtidskulturer, arkeologi, mytologi, fysikk og metafysikk på en intrikat, gjennomført og lettlest måte. Gert Nygårdshaug behersker denne kunsten til det fulle, og serverer drømmebilder, avhengighet og dyp nysgjerrighet til nær sagt enhver som blar seg igjennom romanene hans.

I tillegg til sin hang til mat, vin og botanikk, er Gert Nygårdshaug en av landets mest spennende skjønnlitterære forfattere. På CV-en kan han skilte med diktsamlinger, novellesamlinger og barnebøker, i tillegg til hovedgeskjeften; romaner. Hans interessefelt og kunnskapsnivå er intet mindre enn imponerende, her stiller han klart i klasse med kollegene Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad. Faktisk bør man anbefale enhver med hjerte for en av de sistnevnte å lese noe av førstnevnte. Her følger en presentasjon av Nygårdshaugs forfatterskap, i entusiastisk utvalg.

Den beleste og bereiste Tynset-mannen har, som den oppvakte leser kan ha oppfattet, et langt og innholdsrikt forfatterskap bak seg. Om lag tretti bokutgivelser har det blitt, med den smått groteske ”Nullpluss pluss”, uhorvelige spennende ”Prost Gotvins geometri” og den miljørettede, prisvinnende bokklubbfavoritten ”Mengele Zoo”, i tillegg til den ti bøker lange krimserien om antihelten Fredric Drum, som mulige ”offentlige” høydepunkter.

Fablene ”Dverghesten” og ”Afrodites basseng” er også svært leseverdige, førstnevnte med sin fantasirike og fengende beretning om en spektakulær reise i tiden, som ender opp i skjæringspunktet mellom egyptisk mytologi og historie, arkeologi og den fascinerende myten om Atlantis.

I dette ligger også en fellesnevner for Nygårdshaugs forfatterskap: Kombinasjonen av det vitenskapelige og det fantasirike. Forfatteren er en mester i å oppheve skillene mellom lek og alvor, fakta og fiksjon, myter og sannhet. Historiene hans dreier gjerne omkring kjærlighet og vennskap, men er satt inn i fantastiske (i alle ordets betydninger) situasjoner hvor man som leser tar seg i å tenke ”kunne dette faktisk ha skjedd”? Og man innser at man, uansett sannsynlighetsgrad, må være med på leken.

Karakterene som manes fram i Nygårdshaugs indre, bærer ofte preg av å være usannsynlig lærenemme, kunnskapsrike og modige. I tillegg skjener historiene hans i absurde retninger, selv om årelang research ligger til grunn for handlingsforløpene, og gir komposisjonen en gangbar grad av troverdighet. Dette til tross: disse bøkene skjerper både intellektet og forestillingsevnen, og til syvende og sist er det fullt mulig å tolke Nygårdshaugs overordnede budskap som noe i retning ”våg å tenke irrasjonelt, våg å bryte med vanetenkning, våg å se fortidens og fremtidens muligheter”.

Nullpluss pluss

”Nullpluss pluss” ble utgitt for første gang i 1986, og er fortellingen om laserforskeren Tremor Harding, en usannsynlig smart fyr som føler behov for å utfordre naturlovene, som for å føle at han lever. Dermed setter han i gang med det ambisiøse, topphemmelige og kanskje dumdristige prosjektet å spise seg selv. (Ja, du leste riktig.) Store deler av bokens handling utspiller seg i en bunkers i den fiktive byen Lagendonk, hvor Harding har installert seg. Her kan man følge hans daglige virke, hvor han omhyggelig parterer sine egne kroppsdeler, lager marinader og studerer kunst. Som et skår i gleden forfølges han av den hysteriske professor Mantel. Dessuten inntreffer det en rekke uforklarlige hendelser rundt om i verden idet Harding murer seg inne i bunkersen.

Den videre handlingen skal ikke røpes, men romanen tar en vending hvor den opererer på flere nivåer, den sammenblander det vitenskapelige og det metafysiske, den kan også leses som en makaber komedie eller en bisarr krimroman. På sett og vis kan man trekke forsiktige paralleller mellom denne og Erlend Loes ”Doppler”, men jeg tør garantere at Nullpluss pluss har et større element av både litterær spenning og filosofisk dybde i seg. Og den er minst like morsom! Anbefalingen er herved gitt.

Prost Gotvins geometri

Tolv år etter at ”Nullpluss pluss” ble utgitt og fikk en slags kultstatus, kom mesterverket ”Prost Gotvins geometri”. Her lekes det med innviklede teorier omkring hellig geometri og den katolske kirke. I tillegg finnes en vakker kjærlighetshistorie mellom en dypt troende prest og en vitenskapelig anlagt paleo-arkeolog, og en minst like vakker skildring av et grenseløst vennskap. En av de fornøyelige, og visstnok sanne, anekdotene i denne boken, omhandler det isolerte stammefolket korowai som flyttet opp i trærne for å komme nærmere sine guder. Disse gudene materialiserte seg fra tid til annen på himmelen, men viste seg, etter innblanding fra vestlige, å være helt alminnelige charterfly! Det blir også ”forelest” i kirkens arkitekturhistorie, med basis i arkitekten Macondy Lunds nedtegnelser, fysikeren Kristian Birkeland, oppfinneren av kunstgjødsel, inkluderes, og vi tas med i et fly over de fire verdenskjente, danske vikingborgene. Tilsynelatende et svare sammensurium, men all informasjonen er nødvendig, på hver sin måte, for å kunne forstå, og kanskje forsvare, romanhistoriens gang.

Hovedpersonen Gotvin Soleng (Gotvins bror, Violon Soleng, dukker dessuten opp som hovedperson i ”Dverghesten”) er prest i den fredelige bygda Vanndal. Ryktet om et mirakel ved en katolsk pilegrimskirke i den spanske byen Santiago de Compostela har spredd seg, og den nysgjerrige, beskjedne presten bestemmer seg for å reise på sin første utenlandstur, i den misjon å undersøke fenomenet. Her begynner en mental og fysisk reise så opprivende og omveltende at det går på helsen løs, for ikke å snakke om jobben og anseelsen i hjembygda. Gotvin hensettes til saker han aldri har våget å tenke på, og utfordres til å revurdere hele sitt liv, og sin standhaftige gudstro. Handlingen finner sted i Norge, Spania, Egypt og Danmark, og byr på fascinerende teorier omkring våre forfedre og deres kunnskap, astrologien, religionen, maktstrukturen i dagens semi-religiøse samfunn og muligheten av den fullstendige holisme.

Afrodites basseng

Nygårdshaug har hentet flere av sine hovedpersoner fra bygda Vanndal, nemlig Jomar Snefang, som vi blir godt kjent med i ”Afrodites basseng”. Jomar har doktorgrad i bregner (ja, du vet, sånne store, grønne planter) og bor et godt stykke utenfor allfarvei med sin ni år gamle sønn, da en katastrofe av ekstreme dimensjoner inntreffer. Her blir vi blant annet introdusert for det forunderlige fenomenet settaklosser (en uhyre intelligent form for puslespill hvor tredimensjonale figurer kan kombineres, og uansett kombinasjon danne et kjent, konkret bilde), samt leksjoner i flygekunst og uvanlige planter, for å nevne noe. Også her dukker brødrene Soleng opp som bipersoner, og hvis man har Prost Gotvins geometri og Dverghesten friskt i minnet, vil dette være et særdeles hyggelig gjensyn med brødreparet som nå har blitt aldrende menn. Romanen har en slags sidehistorie (mer enn dette røpes ikke her), som skildrer livet til den unge kvinnen Ooni, der hun vandrer gjennom Saharas morderiske ørken. Denne kvinnen har sterke paralleller til den mytologiske Lilith, som for øvrig vies et par avsnitt i boka, i selskap med blant annet (det teologisk sett revolusjonerende) Q-evangeliet. Igjen fusjoneres religion, myter og vitenskap på et svært fascinerende vis.

Lesetrang og åpne løsninger

Det som gjør Nygårdshaug til en anbefalelsesverdig forfatter, er først og fremst alle de tankene som tvinges til overflaten når man leser bøkene hans. De er utfordrende uten å være tunge, og gjør ikke krav på noen sannhet. Historiene sklir på mesterlig vis i hverandre, og blir en del av leserens bevissthet, i form av ideer, bilder og muligens en forsterket lesetrang. Gjennom bøkene blir man inspirert til å tenke selv, stille spørsmål og, hvis ønskelig, trekke egne konklusjoner.

Per dags dato må alle gradsstudenter i norsk, høyere utdanning ha ex.phil. på vitnemålet. Mange har ergret seg over dette kravet, og delvis med god grunn. Problemet ser, iallfall delvis, ut til å være at faget oppfattes som kjedelig, vanskelig og urelevant. Men dette er på langt nær en dekkende beskrivelse av emnet. Les hvorfor her.

For det første: Emnet ex.phil. skal (i følge NTNU) “gi et overblikk over de mest grunnleggende forutsetninger for debatter omkring kultur, samfunn, vitenskap og teknologi” ved å “trekke linjer fra antikkens verdensbilde til diskusjoner i vår egen samtid”. Med andre ord er ex.phil. å regne som et nokså omfattende fagområde, som bør være relevant innenfor de aller fleste akademiske utdanningsområder.

Hovedproblemet slik jeg ser det, er at dette emnet ofte legges tidlig i utdnningsløpet, gjerne i første eller andre semester, og dermed skremmer stakkars nittenåringer fra forelesningslokalene til deltidsjobb. Dette krever en utdypning. Som nittenåring er man ikke nødvendigvis spesielt reflektert verken innenfor sitt (kommende) fagområde eller generelt som menneske, man har rett og slett ikke rukket å tenke like mye som en to år eldre person.

Jeg forstår at denne påstanden kan virke støtende, men hensikten er ikke å si at “nittenåringer flest er dumme” men at “i løpet av et par år på skolebenken, har man rukket å få et overblikk og reflektert rundt ulike sider ved sitt fagområde og verden generelt”. Og nettopp her er poenget: når man begynner å få overblikk, ser man klarere hvorfor ex.phil. er relevant, og dermed får man større utbytte av dette emnet når man først tar det.

Altså. Å legge ex.phil.-studiet til første studieår er idioti, fordi de fleste enten sliter eller skulker seg gjennom faget uten å egentlig ha tilegnet seg den tenkte kompetansen. Dette gjelder selvsagt ikke alle studentene, men tydeligvis mange nok til at debatten om hvorvidt ex.phil. er nødvendig, engasjerer en del mennesker.

Og det er synd. Ex. phil. er et nyttig og spennende fag, så lenge det tilpasses studentens øvrige utdanning. For en medisinstudent, er etikk sannsynligvis mer (faglig) interessant enn metafysikk, og for en danser er estetikk sannsynligvis mer relevant enn politisk filosofi. Uansett finnes det deler av ex.phil. som i større eller mindre grad er relevant for alle, for eksempel retorikk og hermeneutikk.

Jeg tror at ex.phil. i større grad kunne betraktes som en berikelse, fremfor en hemsko, dersom emnet ble lagt til siste halvdel av studieløpet, og at innholdet ble mer spesifikt tilpasset hvert studium. Da er det en sjanse for at flere studenter tar faget alvorlig, og at de sitter igjen med en opplevelse av å ha tilegnet seg noen nyttige verktøy i det videre arbeidet.