Elendig mediedekning – en direkte fare for demokratisk valgdeltakelse

I forkant av et stortingsvalg har mediene et enormt ansvar for å formidle overfor befolkningen hva de ulike partiene står for. Dette gjennom å la politikerne selv få presentere og begrunne sine syn på ulike politiske saker. I den forbindelse var jeg spent på kveldens “Velg 09” i regi av statskanalen NRK. Blant synsing av ymse kvalitet har de satt av 25 minutter per partileder under fanen “utspørring“, slik at disse skal få sin rimelige tid, uten rivaler som prater i munnen på dem, til å redegjøre for sine standpunkt. Første partileder ut var Siv Jensen. Jeg var naiv nok til å forvente en oppklarende, rolig og relativt dyptgående oppsummering av FrPs politiske standpunkt. Men hva får vi servert? Jo, en tabloid, masete, barnslig, stressende og platt oppvisning i media på sitt aller verste. Fy søren, så provoserende det var, tallrike ganger å være vitne til at programlederne tok hele showet med ufine kommentarer, avbrytelser og dumme spørsmål. Jensen utviste en imponerende tålmodighet. Jeg ønsket henne virkelig langt bedre enn dette. Hvis dette er det mest oppklarende NRK kan komme opp med, ja … da kan vi like gjerne skru av TV-en for godt. Dette oppmuntrer ikke til saklig debatt, og viktigst: Heller ikke til valgdeltakelse.

Datostemplet levetid – et fiktivt armageddon

I forbindelse med et prosjekt vil jeg gjerne ha folkets dannede meninger om følgende:

Tenkt scenario:Verdensmediene går hardhendt og høylytt ut med følgende nyhet: En diger komet er på vei mot jorden, og vil treffe oss med stor kraft om 99 dager. Hele kloden kommer til å knuses. Ikke bare kanskje, det er helt sikkert. Opplysningen bekreftes av flere hundre forskere og eksperter.

Og så, det store spørsmålet:  Hvordan ville samfunnet se ut de siste 99 dagene?

Kommentarfeltet er herved åpnet.

Konsumhelvetet

Verden er pakket inn i plast. Moten endrer seg raskere enn vi rekker å konsumere den. Bruktfunn er det nye store – men ikke som erstatning, snarere som supplement. Tingene speiler oss, og vi speiler oss i dem. I så måte er vi mer forgjengelige enn noen gang. Gjenstandene raser forbi oss, gjennom oss, fortløpende og fôrer oss med nye karnevalsmasker i et tempo som vil gjøre en Thoreau-fan svimmel av schizofreni. Estetikken er utrydningstruet, for hva er vi egentlig vitne til i vår samtid? Jo, en forvitring av tingenes verdi, en likegyldighet til skjønnheten og stum blindhet overfor det varige.

Man kan kanskje umiddelbart undres over at jeg mener tingenes verdi stadig taper høyde, samtidig som vi vitterlig benytter oss av dem mer enn noensinne. Men det er jo såre enkelt: Vi velger ting som er skapt for å byttes ut etter kort tids bruk. Eller: Kanskje er det ikke et reelt valg, heller. Markedet er innrettet slik at det er ulønnsomt å produsere holdbare ting; omsetningen blir for liten. Vi bytter ut våre eiendeler fordi de er ødelagte, fordi vi ikke lenger har bruk for dem eller fordi det har kommet noe nytt og “bedre”.

Mitt inntrykk er at de fleste har sluttet å spare penger over lengre tid for å skaffe seg en konkret gjenstad som er ment å vare et menneskeliv. Man har ikke råd, eller man har ikke tid. I stedet blir man kredittkortkunde med et hjem fylt av korttenktheter, slikt som sponplatemøbler og klesplagg som kommer til å rakne i løpet av et års tid. Vi formaner våre barn: Ha respekt for tingene! Men er vi tilstrekkelig gode rollemodeller? Nei. Og ikke kan man legge skylden på fabrikkene og butikkene. De tilpasser seg jo våre preferanser og handlemønstre. Det krever et allment krafttak for å snu trenden.

Mediene har begynt å ta tak i tematikken gjennom ymse avisreportasjer og TV-serier. Samtidig er det kontemporære skjønnhetsidealet og vår samlede oppfatning av Nødvendighet sykelig og avhengighetsskapende. Vi lever i en tid av komplekse og tragiske selvmotsigelser. Hvis verden skal bli et bærekraftig sted må et paradigmeskifte få ordentlig fotfeste.

Som kjent går alt i sirkler. Verden anno 2009 er preget av skamløs dekadens. Før eller siden må en nøysomhetsbølge følge. En tanke: Kunsten nå til dags betraktes av mange som intetsigende, feig, kvalmende selvrefererende og regelrett unyttig. Men man ser ikke sin samtid i et nøtteskall før man har fått den på rikelig avstand. Kan kunsten gå foran som avantgardistisk superhelt? Kan kunsten personifisere kvalitet og varighet?

Før hadde man et annet forhold til tingene. De var gjerne kostbare, og man reparerte ting som gikk i stykker. Dette er knapt nok mulig idag: Gjenstandene er rett og slett av for dårlig kvalitet til å kunne repareres, dessuten er vi oppdratt til heller å kjøpe noe nytt. Det er jo et nær sagt komisk paradoks i en tid hvor vi har alle muligheter til å skape ting med en varighet tidligere generasjoner bare kunne fantasere om. Vi drukner i ting. Overfloden gjør oss blaserte og overmette.

Hva er det vi anser som pent? Et vanskelig spørsmål, i og med at enhver ny kolleksjon, enten det gjelder møbler eller klær, forkaster fjorårets modeller. Hvorfor lar vi oss avlede av dette? Burde man ikke mobilisere til et forsiktig opprør, ved helt enkelt å begrense konsumet og i stedet velge seg ut en håndfull varige varer (ordet “vare” er jo interessant i seg selv) som man kan bli glad i? Er det virkelig så pinlig materialistisk å være glad i tingene man omgir seg med? Jovisst, vi elsker gamle vitrineskap og smykker arvet etter farmor. Men å kjøpe slike ting? Det er for dyrt, og dessuten vanskelig å få tak i. Hva skal våre barnebarn arve etter oss? Sponplatemøbler fra Ikea?

Synsing synser om andres synsing: Facebook

Min livsledsager kom meg i forkjøpet. Jeg signerer dette innlegget om Facebook.

Struktur på avveie!

Jeg har tenkt litt på dagens samfunn i den vestlige verden. Vi babler om frihet og individualisme. Men egentlig er vi ganske ufrie, og bundet både i form av økonomiske og sosiale krav. Man skal tjene penger for å betjene huslån og andre nødvendigheter, være frigjorte og selvstendige, gode foreldre, sunne, smarte, ta vare på samlivet og holde kontakten med vårt firesifrede nettverk. Problemet er at våre egne vyer har presset oss inn i et hjørne hvor dette blir umenneskelige krav. Vi forventer alt for mye av oss selv og det går ut over familien som har gått fra å være noe nær en hellig intitusjon til å bli en hemsko, en kilde til evig dårlig samvittighet og følelsen av udugelighet.

Slik vi lever i dag, er det umulig for de fleste par å fordele arbeidet mellom seg, slik at den ene tar ansvar for barn og hjem mens den andre har inntektsgivende arbeid (Dette er den heldige halvparten – den andre er skilt og har ikke annet valg enn å ta det fulle ansvaret selv). En slik ordning burde være et alternativ for dem som ønsker det, men dette er ikke tilfelle i dag. Tanken er muligens politisk ukorrekt akkurat nå, men i løpet av kort tid må folk ta innover seg at ideen om rolle- og ansvarsfordeling er rasjonell og god. En holdning som dette er dessuten langt ifra kvinnefiendtlig. Hvorvidt det er kvinnen eller mannen som eventuelt blir hjemme, får være opp til det enkelte par. Men med dagens prisnivå på boliger og alt annet, tvinges vi til å arbeide dobbelt: Både han og hun må ta sin del av husarbeid og annen jobb. Folk er slitne og stressede. Livet består av å tjene og bruke penger, og man gjør lite for å forhindre det.

Vi får fremdeles barn, om enn noe sent. Men de færreste har tid til å oppdra barna sine. Vi sender dem i barnehagen fra de fyller ett år. Klokken halv åtte om morgenen er de levert. Henter dem halv fem, spiser middag, ser barne-TV og leser godnatt-historie. Til sammen tilbringer vi kanskje fire timer i døgnet med våre egne barn. Er det ikke veldig sårt?

Nicholas Hope skriver i dagens Aften- posten at vi bør ønske en global økonomisk armageddon velkommen fordi den vil transformere verden fra et forbrukersamfunn til et brukersamfunn. Dersom økonomien skulle kollapse, vil det tvinge frem en ny og potensielt frelsende samfunnsstruktur hvor menneskeheten skifter fokus fra overdrevent forbruk til den aristoteliske, gylne middelvei.

Religionshistoriker Hanne N. Herland har fått mye kjeft den siste uken. “Hele vår kultur er i ferd med  forvitre”, sier hun til Adresseavisen. Samtiden preges av moralsk forfall. Alt er lov, ingen bryr seg. Men har vi godt av denne absolutte autonomi? Ideologiske fremtidsvyer og påfølgende sosiale reformer har ikke gjort verden særlig mye bedre. Herland er kvass og kanskje generaliserende, men hun har et viktig poeng når hun sier at “Feminismen fokuserer på likestilling, men det innebærer at kvinner og menn er like. Jeg liker ordet likeverd bedre, fordi det tar høyde for den genetiske forskjellen mellom oss.”.

Trendanalytikerne begynner så smått å våkne, og innser at det gode liv på landet med hus og hage, romslig men nøysom økonomi og ikke minst lykkelige og naturlig sunne mennesker er i ferd med å bli en utopi som noen få faktisk oppnår – ved å gi avkall på noen av våre urbane, utslitte liksomgoder. Blir det snart trendy å bo på landet, milevis fra kafeene, med uthvilt partner, hus og hage, rikelig med fritid og to, tre unger som får være hjemme iallfall de første tre årene av sitt liv? Jeg håper det.

Lucky Næroset – Nytenkning som overlevelsesmekanisme

Tvil aldri på at en liten gruppe bevisste mennesker kan forandre verden, de er de eneste som har gjort det. (Margaret Mead)

Husker du svenske Fucking Åmål fra 1999? Filmen malte et dystert bilde av den økonomiske og sosiale situasjonen i en typisk svensk småkommune. Norske Næroset kunne fint tåle en sammenlikning med sitt synkende innbyggertall og en utrydningstruet barneskole. Den lille bygda i Fagernes skolekrets kjempet febrilsk for å overleve. De fleste ville ristet oppgitt på hodet og beklaget seg over situasjonen, men noen tok den betente saken i egne hender og snudde den på hodet. Det kom det ti arbeidsplasser og en folkeopplyningspris ut av. 

Det gjelder å sette ting på hodet. Fucking kan snus til Lucky, og en bygd kan være så mye mer enn en bygd. Nærosingene gikk like gjerne sammen og erklærte seg selvstendig stat: Fristaten Lucky Næroset. De bestemte seg for å tro på at de kunne forandre sin situasjon til det bedre ved å se muligheter der andre ser håpløshet, ved aldri å gi opp håpet om å kunne gjøre gråstein til gull. Filosofien og konseptet har utviklet seg til å bli en ressurs for mennesker utenfor bygdas og landets grenser. LN har egen regjering som velges inn årlig gjennom NærosetTinget. Fristaten har for eksempel et eget ”Eksplosjon, eiendom og raritetsdepartement” kyndig ledet av fyrminister Ole Johan Nybakken.

De modige hedmarkingene arbeider etter Det Lucky Vei-metoden: Seriøse problemstillinger drøftes i lyset av de fire komponentene humor, fantasi, galskap og mot. Begeistring og entusiasme har den fordelen at det åpner mange flere dører enn tørre argumenter. Da det skulle fraktes masse til byggingen av en ny handicapvei på Næroset, så Norsk Trillebårfestival dagens lys. Alternativet ville være dugnad.

Hjernen bak LN-filosofien er Hans Christian Medlien. I årevis var han fantasiminister i den lille regjeringen, men for tiden leder han det travle Verdensdepartementet. Medlien hadde som ung gutt en idé om et tårn som skulle romme alle verdens utenkte tanker, et tårn som skulle inspirere den som gikk inn i det å tenke lengre, høyere, dypere. I dag eksisterer dette fireetasjers byggverket i fysisk forstand, basert på den gamle, fargerike tegningen: De Utenkte Tankers Tårn rager over tretoppene inne i skogen et sted i Ringsaker. Herfra utvikles og gjennomføres uortodokse prosjekter, og lokalene fungerer i det daglige som konferansesenter.

Man må tørre å tenke lengre. Filleriste en umulighet. Banke løs på en usannsynlighet. Det er slik man i følge Medlien får fatt på de virkelig gode ideene. Hvordan skulle ellers en helt ordinær, kjedelig norsk bygd kunne satse på turisme? Ved hjelp av Det Lucky Vei har blant annet Lucky Næroset UnAirport sett dagens lys; verdens første og eneste underjordiske flyplass.

Det er mange gode grunner til å legge sin neste norgesferie til Næroset, for eksempel Den jordiske freds plass, med Stubbestusseanlegg og Hengekøyeskog. Det finnes ikke mange steder hvor man kan sette seg godt til rette, trekke frisk luft ned i lungene og stirre utover et hogstfelt uten å forlate kontoret. Eller hva med en omvisning i Lykketrøll Parken eller på Norsk Juletremuseum? Fra Lucky Opplevelser tilbys også organiserte aktiviteter som konglegolfing, maurlytting og gråsteinkosing. Ganske nylig ble Lucky MadLab etablert, og her produseres det helt meningsløse ting. Hvis det dukker opp ideer som kan være salgbare, skrinlegges de med en gang. Blant produktene finner vi den populære ”Lag din egen planke”.

På det mer nevenyttige planet tilbys foredrag, konferanser og annen form for faglig oppbygging og inspirasjon gjennom vekkelses(!)bedriften U8 som jobber hånd i hånd med frivillighetsarbeidet i Lucky Næroset. Tilbudene knytter seg opp mot innovasjon, omstilling, kreativitet, gründervirksomhet og forbedring av arbeidsmiljø.

I Kampung Raja, Malaysia, henger det et skilt med inskripsjonen ”Tapak Untuk Dijual”, samt tallet 9910. Tallet angir antall kilometers avstand fra Næroset, og teksten kan oversettes med ”tomter til salgs”. Dette er ett av førtitre skilt verden over som peker mot ”Fantasiens fristed” Næroset. Ambisjonen er hundre skilt, hvor alle verdensdeler er representert. Skiltaksjonen er igangsatt for å vise at vi alle bor i sentrum, og verden har ingen begrensinger bortsett fra dem man skaper selv. Ønsker du å ta med deg et skilt neste gang du er ute og reiser, kan du kontakte verdensdepartementet gjennom LNs hjemmeside.

Den 6. april 2005 ble en merkedag for mange mennesker. Da åpnet Lucky School, en grunnskole med to hundre elever og tre lærere i landsbyen Mabayo i Sierra Leone, verdens fattigste land. Skolen ble bygget ved hjelp av innsamlede midler fra private og næringslivet, primært fra mjøsområdet. Prosjektet drives i samarbeid med Plan Norge. For dette arbeidet mottok LN Folkeopplysningsprisen i 2005.

Dette sa fantasiminister Medlien under utdelingen av prisen: Lucky School ble først og fremst bygget fordi vi ville hjelpe et annet lokalsamfunn som ikke har en skole i det hele tatt, og der bidra til utdannelse, håp og virkeliggjøring av drømmer. Men også for å sette søkelyset på hva vi selv, i verdens rikeste samfunn, har mistet på veien; mellommenneskelighet, arbeidsomhet, nøysomhet og sann glede.

Midt i alt det som kan oppfattes som fjas, har LN en seriøs kjerne, og arbeidet rettes virkelig mot noe betydningsfullt. Humoren åpnet mange dører og er blitt et viktig redskap for å nå fram med budskapet om resultater gjennom optimistisk innovasjon. Basert på Det Lucky Vei-metoden kan hvert eneste lille lokalsamfunn inspireres til å skape sin egen fristat.

Så, hvordan gikk det med skolen? Joda, i 2008 ble det endelig vedtatt at skolen skal bevares – den skal til og med totalrenoveres!

Les mer om Lucky Næroset her .

Mennesker og tid – en reiseskildring fra Roma

Det er en overveldende følelse når jeg legger håndflaten inntil en gjenstand som har eksistert – på dette sted, i denne form – i over tusen år. Hvor mange fremmede hender har gjort det samme?

Via Cola di Rienzo, Roma, en torsdag ettermiddag i september. En mann med gjennomført brune tenner gnikker taktløst på ei fele og synger Grazie! Grazie! når et par mynter klinger i blikkboksen. De fleste strener forbi ham, sterkt parfymerte og iherdig røykende. Et og annet tysk par labber langs fortauet med solbrilleblikkene rettet mot butikkvinduer og terrakottafasader. En flokk jenter i tjueårene krysser den traffikerte gaten med perleglitrende vesker og rennende, sjokoladefarget iskrem i hendene. Et sted i nærheten uler en bilalarm. Vi smyger oss mellom noen parkerte scootere, passerer et utendørsmarked hvor avlagte klesplagg fallbys av ivrige sydeuropeere. Bak oss ruver St. Peterskirkens kuppel.

Millionbyen Roma er et mirakel av oldtidsbygninger, hellige steder, verdens største kirke og en pyramide som er eldre enn Jesus; alt dette pakket inn mellom strengt bevoktede Gucci-butikker, livlige pizzeriaer og souvenirbutikker hvor våre moderne paver har latt seg avbilde på mer eller mindre verdslige duppeditter. Til enhver tid befinner tusener av måpende turister seg i byens sentrum. De tar bilder av hverandre i Colosseums sirkelrunde ganger, rødvinsskålende på en fortausrestaurant med utsikt mot tempelet Pantheon, med nevene fulle av cents foran Trevi-fontenen eller med føttene hvilende på et nedslitt spansketrappetrinn.

Noen timer tidligere hadde vi slått følge med et snes likesinnede ned i Santa Maria della Concezione-kirkens dunkle og beryktede kjeller. Med ujevne mellomrom kommer besøkende kavende ut derfra med fjes som signaliserer kvalme og generelt ubehag. Arealene er en regelrett likkjeller – men likene er langt ifra ferske. Kirkekjelleren består av fem små rom knyttet sammen av en smal gang. Oppunder taket finnes et par minimale vinduer. Ellers er det mørkt. Fra taket dingler forseggjorte lysekroner hvor samtlige deler er laget av menneskeknokler.

I løpet av et tidsrom på godt og vel to århundrer – nærmere bestemt fra 1630 til 1870 – ble dekorasjonene satt sammen av en gedigen gjeng hendige munker. Flere av veggene er dekket av hodeskaller. På sandgulvet stikker små trekors opp. Støvete trebenker huser mumifiserte, kappekledde munker og rundt omkring i de trange lokalene henger symboltunge knokkelkomposisjoner som skal minne de besøkende om livets forgjengelighet – og den evigheten som venter. Benhvite timeglass med tilhørende vinger er et godt eksempel. I det innerste rommet kan man lese inskripsjonen ” Det du er har vi vært. Det vi er skal du bli.”.

På mange måter er det legitimt å hevde at denne kirken oppsummerer mye av Roma. Den evige stad har en historie som både er ufattelig rik og bokstavelig talt utrolig. Mest fantastisk av alt er kanskje at fysiske minner finnes overalt i byen. Man kan plante hender og føtter på de samme steinene som de virkelig gamle romerne gjorde. Man ser de samme husene og gatene, den samme billedkunsten og de samme vakre kirkene som Michelangelo og hans samtidige.

Midt på Piazza del Popolo (”folkets plass”) står en tjuefire meter høy, hieroglyfprydet obelisk som keiser Augustus rappet fra egypterne i år 10 før Kristus. Den omkranses av en populær trapp hvor man kan hvile sine slitne turistlegger, og et stort torg hvor konserter og annen underholdning sporadisk finner sted. Hvis man vender blikket sørover har man et godt overblikk over Romas Karl Johan, Via del Corso, som leder ned mot Colosseum og restene etter de romerske bad. Nord på plassen ligger den vakre Santa Maria del Popolo-kirken med to livaktige Caravaggio-verker, deriblant mesterlige St. Peters korsfestelse.

Minst like flott er Santa Maria-kirken som ligger i den gamle og ny-hippe bydelen Trastevere. Kirken har ligget der siden rundt år 340 etter Kristus og er dermed en av Romas eldste. Også her finner man et torg strategisk plassert utenfor kirken, og dette er et av byens livligste steder på kveldstid, spesielt på lørdager. I umiddelbar nærhet ligger en drøy håndfull utesteder hvor atmosfæren er munter og vennlig. Slåssing forekommer svært sjelden. Kanskje er romerne bedre skikket på byen nettopp fordi de til stadighet – nærmest uansett hvor de beveger seg innenfor bygrensene – har minst én kirke i hundre meters omkrets. Man kan bli gudfryktig av mindre.

Selv om romere flest i høyeste grad har en vestlig, moderne livsstil, bærer de med seg en kulturarv som gjør dem både stolte og blaserte. Både servitrisen Rossana og drosjesjåføren Mr. Morelli betrodde oss at de typiske turistattraksjonene var noe de forbandt med barneskolen, da klassene ble skyflet ut til Colosseum for å lære om sin egen – og samtidig verdens – historie. Begge var ivrige til å anbefale oss utflukter, samtidig som de selv var mest interessert i dagliglivet og alt det innebærer – for eksempel skoshopping.

Tilbake til sakens kjerne. For en nordmann oppvokst i en toetasjers rekkehusleilighet hvor alle bygninger omkring var maksimalt femten år gamle, er det ufattelig å vandre blant steinvegger som ble reist samtidig som noen skrev ned det nye testamentet. Jeg berører en av Peterskirkens kjølige søyler. Basilica de San Pietro in Vaticano. Den staselige ”hellige stol” er bygget på stedet hvor man antar at apostelen Peter ble korsfestet. Kirkebyggingen ble igangsatt i år 324, men så sent som på 1500-tallet tok kirken den form vi kjenner i dag.

Tusenvis av mennesker står på den runde plassen utenfor selve kirken og venter på å få komme inn i det hellige. En kirke er mer enn en turistattraksjon. Korte shorts, miniskjørt og nakne skuldre er forbudt. Mennesker – vi konstruerer skikker, lover, normer, de er foranderlige men også dypt forankret i oss. Det handler ikke bare om troen på det hellige, men om respekten for opphavet. Både verdens opphav og ens eget. Vi beundrer våre forfedres meritter. Michelangelos kuppel. Vi undrer over tidens vesen. Armbåndsur og mobiltelefoner blir liggende i håndveskene og vi bruker dagen til å se. Vi ser på den gigantiske, ornamenterte kirken. Vi ser inn i fortid og fremtid. Vi møter oss selv.

Prematur førjulsstemning

Dette skal ikke bli et innlegg om handelsstanden stadig tidligere reklamering for julebrus, julekalendere, pepperkaker og lignende. Nei. (Dessuten er jeg trolig ikke rett person til å kritisere dette, ettersom jeg selv er halvferdig med julegavehandlingen allerede.). Denne gangen vil jeg bare dele to minutter og førtiseks sekunder med klanglig harmoni. Plugg ørene til høyttalerne, lukk øynene og nyt.

Å tenke seg om skriftlig

En del av mer eller mindre tilfeldige lesere av denne bloggen havner her grunnet søk på skriverelatert virksomhet. Dette til tross for at jeg har skrevet særdeles lite om akkurat det å skrive. Av uante grunner er det ikke særlig mange som bruker sitt ordforråd til å beskrive hvordan en tekst blir til. Skribent og professor i sosialantropologi Anders Johansen er blant de få norske språkmektige som har presset ut en hel bok om praktisk skrivearbeid. Boken heter Samtalens tynne tråd og rommer fjorten essayer fordelt på omlag tre hundre sider.

Noe av det som slår meg ved disse skriveriene er den geniale opplagtheten, som har en tendens til å drukne i dypsindig, analytisk grubling eller livslei overflatebehandling. Johansen gjør et viktig poeng av at det å skrive er å tenke. Når man skriver, tenker man seg om skriftlig. Et resonnement kan virke nokså klart i teorien, men så snart man setter pennen mot papiret (eventuelt klasker hendene mot tastaturet) innser man at tankerekken har vesentlige hull. Disse tettes gjennom aktivt arbeid med å lete etter de rette ordene for å vise den kausale forbindelse mellom setningene som ytres. På denne måten kan man bygge en tekst med en nokså enkel idé som utgangspunkt og man vil se at man er i stand til å tenke mer enn man muligens var klar over: Konklusjoner og digresjoner smetter på plass ettersom man hakker løs på den ene påstanden etter den andre. Det er kanskje dette som er givende skriving. Boken har iallfall flere givende passasjer, den er innholdsrik, inviterende og inspirerende.

Et blikk for symmetrisk kunst

I dag gjenoppdaget jeg en mann kalt M. C. Escher. Resultat: Nærsynt beundring av følgende verker:

For flere bilder, se den offisielle nettsiden.

Den mangfoldige håndskrift og dens ulumskheter

Når eksamen legges til en av årets fineste dager (rent værmessig, altså) må man bevilge seg noen pauser i det fri for å tilføre legemet sårt tiltrengte D-vitaminer. Og det var nettopp det jeg gjorde i dag. Som enhver student erindrer, har eksamen flere sider enn de med trykksverte på, nemlig noe vi gjerne kaller eksamensvakter. Det fine med disse menneskene som frivillig bruker mai og juni måned på å geleide svette studenter inn og ut av dokøer, kaffekøer og svingdører – i tillegg til alt dette, selvfølgelig – er at de har en usedvanlig opptrent evne til å småprate om alt annet enn fag i den hensikt å bidra til at studenten opplever den mikroskopiske pausen som en mental pause fra en vag problemstilling på avveie.

I dag har jeg hatt to samtaler med en slik. La oss kalle ham Oddvar. Samtalen dreiet seg – som ventet – omkring vær og vind, inntil jeg i en bisetning nevnte at håndleddene mine slet etter flerfoldige håndskrevne sider. Oddvar parerte sporenstreks med at dette var selvforskyldt: Vi skriver for lite nå til dags. Alt foregår på tastaturet. Skrivemusklene er henvist til benken det meste av tiden, og dermed er det ikke annet å forvente enn at de befinner seg i elendig form den dagen det virkelig er bruk for dem. Så sant, så sant.

Den andre saken jeg hadde lagt merke til, i tillegg til mine verkende håndledd, var skriften. Den så svært mistenkelig ut. Det åpnet så fint med en jevnt og pen løkkeskrift, som etter fire og en halv linje endret karakter og lignet et rundt, kort og butt ungdomsskoleaktig manuskript. Etter ytterligere en side eller to, avbrutt av vekselvis løkker og buttheter, skjenet oppgaven over i en klorende, høyrevridd og spiss kladdestruktur som kun var leselig hvis jeg la godviljen (og hukommelsen) til. Mot slutten var det full skjerping, noe som noe skuffende resulterte i en kombinasjon av nevnte håndskrifttyper. De siste to sidene var dermed mer eller mindre smurt inn i sort blekk formet som små, butte, krøllete og skjeve bokstaver uten særlig distinksjon.

Det er greit. Jeg har ingen håndskrift. Men som nevnt, det så litt mistenkelig ut, som om jeg hadde sendt papirene rundt i lokalet og fått studentene til å tilføre fire, fem setninger hver. Det ville være særdeles kjedelig å bli beskyldt for juks når alt skyldes at jeg prioriterer tiden med labbene plantet på et tastatur mesteparten av tiden.

Så til sakens kjerne. Mine kunnskaper om (hånd-)skriftanalyse er minimale, på grensen til ikke-eksisterende. Men jeg vet såpass at en skriftanalytiker mener å kunne si noe om ens personlighet ved å betrakte og tolke måten man skriver på (størrelsen på bokstavene, krøller, spisser et cetera). Og det er her det virkelige problemet kommer inn. Dersom folk flest er som meg, skriver på et tastatur og utvikler en håndskrift som i beste fall kan kalles multitalentfull, vil det si at både jeg, analytikeren og mine øvrige medmennesker får et problem. Vi har blitt schizofrene. Våre personligheter er i beste fall multitalentfulle.

Det eksisterer en åpenbar etterfølger av denne saken, men den får vente til en annen gang.

Mr. Bungle – California

Prøv å forestille deg en balinesisk croonerartist som framfører en discolåt på latin, akkompagnert av jazztrommer, surfgitarsoloer og lydeffekter fra et Nintendospill. Hvis du synes det høres gøy ut, er du sannsynligvis fan av Mr. Bungle.

Med toner fra Beach Boys, rumensk folkemusikk og cheesy Las Vegas-pop a`la Neil Diamond i bakhodet ble dette organiserte virvaret av en plate til et sted i San Fransisco, California på tampen av forrige millennium. Mr. Bungle, bestående av 5 (6 i starten) begavede amerikanere sentrert rundt byen Eureka, begynte å spille sammen midt på åttitallet og har foruten California gitt ut Mr. Bungle (1991) og Disco Volante (1995) i tillegg til diverse demoer som de kun delvis vil vedkjenne seg. Etter utgivelsen av California og turnering verden rundt brøt bandet opp i 2000.

Bandets tidlige ideologi var ”aim to confuse”, noe som ikke er videre vanskelig når man tar minst mulig hensyn til skarene av blodfans, og kjører slalåm mellom sirkusmusikk, disco, doo-wop, death metal, funk, rockabilly, 1960-talls italiensk filmmusikk, lounge, surf-rock, samtidsmusikk, frijazz, exotica og musikk for tegnefilmer og videospill. Dette er hva man virkelig kan kalle postmodernisme; en kjærlig, ironisk distanse fargelegger alt dette bandet har satt seg fore av musikalske krumspring. På ”Sweet Charity” er det for eksempel en hårfin balanse mellom hånlig ironi og ektefølt kjærlighet overfor Hawaii- og surfstilen. Bandet kan harselere med disse sjangrene, eller de kan bruke det som en viktig inspirasjonskilde. Hvordan man velger å tolke det, er opp til en selv.

Vokalisten og bandets største tekstlige bidragsyter på dette albumet, Mike Patton, er også kjent fra bandene Faith No More, Tomahawk og Fantomas, samt sitt soloprosjekt Peeping Tom. Som inspirasjonskilder nevner han gjerne Frank Sinatra, bossanova-sangeren João Gilberto og screameren Yamatsuka Eye. Han er i besittelse av en gudbenådet stemme som han strekker i alle tenkelige og utenkelige retninger, og for denne innsatsen har han fått rykte på seg for å være en av de beste rockevokalistene gjennom nittitallet (selv om rock riktignok ikke på lagt nær dekker hans repertoar). Patton har samarbeidet med blant annet Bjørk, den eksperimentelle jazz-saksofonisten og komponisten John Zorn, Kronos-kvartetten, Norah Jones og norske Kaada.

Trevor Dunn (bass) og Trey Spruance (gitar og keyboard) utgjør sammen med Patton den harde kjernen i Mr. Bungle. På California har de med seg trommeslageren Daniel Heifetz og Clinton Mc Kinnon på keyboard og saksofon. I tillegg kommer den lange listen av eksterne, musikalske bidragsytere, med anerkjente klassisk utdannede musikere på den ene siden og folk fra band som Estradasphere, Sleepytime Gorilla Museum og Deadweight på den andre.

På grunn av ønsket om en 100 % analog innspilling, hvor det meste av musikken var orkestrert for en stor besetning, ble flerfoldige titalls timer ekstra studioarbeid en forutsetning for et godt resultat. Musikken er følgelig detaljrik og spennende, og man oppdager som lytter nye elementer i musikken hver eneste gang man hører den. Et annet trekk som gjør lytteropplevelsen spennende og uforutsigbar, er de stadige takt- og temposkiftene, samt Mr. Bungles forkjærlighet for å sjonglere mellom totalt ulike sjangrer innenfor en og samme låt. Resultatet er at man aldri vet hva som kommer rundt neste sving, og man overraskes kontinuerlig samtidig som alt på en merkelig, tilfredsstillende måte henger sammen. I ”Ars Moriendi” kombineres sigøynermusikk, speedmetal og tegnefilmmusikk, og i ”Goodbye Sober Day” finner vi tydelige elementer av balinesisk chanting, metal og surfrock.

Tekstene på denne plata er skrevet på vekselvis amerikansk, rumensk og latin, og emner som kjendiskultur og forfengelighet, historie, religion, vitenskap, science fiction, død, selvmord og utroskap kan spores, selv om dette er åpent for tolkning. Det er viktig å poengtere at Mr. Bungle i stor grad benytter seg av humor, på tekstfronten så vel som i musikken generelt. Alt skal derfor heller ikke overanalyseres.

Hva slags stemning man skal knytte til California er vanskelig å si på grunn av den kronisk sjangermessige utroskapen og fordi musikken i seg selv er så kompleks. Noen vil finne det forvirrende, andre befriende. Alt i alt vil jeg oppsummere dette som mektig og genial lydkunst som inspirerer, provoserer og engasjerer.

Flyktig og forblåst fra Finland

Paavoharju – Yhä Hämärää

Finsk musikk forbindes gjerne med slagkraftig, imagesentrert rock, men det dukker så visst opp andre spennende saker fra vår smått eksentriske nabo i øst som fortjener ivrige studier og entusiastisk anerkjennelse.

Paavoharju bedriver en form for psykedelisk støypop-komponering med preg av eksperimentell lo-fi, folkeviser og rock (a`la gitarklimpring rundt leirbålet), drømmende og abstrakt elektronika med åttitallsvibber, bollywoodske arrangementer og geisha-aktig vokal (uanstrengt fremført på morsmålet av yndige Jenni Koivistoinen), ispedd planløs skurring fra den type radioer man kan finne nedstøvet i et folketomt antikvariat.

TV-spill fra svunne tider, iskalde synth-vindkast og organiske skogslyder, samt undertoner av røykfylt cabaretjazz og sprelske tangorytmer føyer seg pent i oppskriften for å skape det perfekte Paavoharju-uttrykket. Den finske musikkarven behandles nærmest med ærefrykt gjennom varsomme bearbeidelser av tradisjonsrike folkesanger, og enkelte lydopptak er som tatt ut av den folkelig sakrale allsangen på bedehuset anno 1972.

Paavoharju har på tross av nostalgisk kildebruk et kontemporært snitt. De overrekker både posen og sekken ved at de pakker inn kvalitet i kvantitet (les: kompleks musikk i lettere fordøyelig popdrakt) og formidler resultatet som en forundringspakke som burde kunne innynde seg hos mennesker med varierende sjangermessige preferanser. I utgangspunktet vil jeg likevel tippe at lyttere som finner glede i Björk, Kate Bush, Schtimm, CocoRosie eller Múm er selvskrevne, potensielle fans av dette lappeteppet av en plate.

Melodi eller ikke; Paavoharju er ikke særlig opptatte av å spinne videre på de musikalske skissene de slenger ut. Stoffet bearbeides i et utålmodig tempo og slentrer alltid videre mot noe høyst uvisst. Det flyktige og luftige ved Yhä Hämärää er absolutt essensielt for selve lytteopplevelsen. Det forhindrer noe meditativt og statisk, og bringer fram fargespillet i hver enkelt komposisjon.

Tekstene avslører en sterk dragning mot natur og religion, noe som kommer til syne i samplingen av fuglekvitter og salmesang. Romantiske ”Puhuri” er et flerstemt hekle-produkt av ustemt pianospill, finsk sangperfeksjon og skitten ekkoklang. Finurlige ”Valo tihkuu kaiken läpi” briljerer med sin elskverdige kassegitarklimpring, nintendo-plingplonglyder og Koivistoinens hypnotiserende vuggesang-røst. ”Kuu lohduttaa houlestuneita” lyder som intet annet enn en vakker, selskapssyk hulder som lokker på deg fra et hemmelig sted langt inne i skogen.

Ymä Hämärää ble til i tidsrommet 2001-2005 og bærer preg av den stadige, lagvise kombinasjonen av akustisk, elektrisk og elektronisk, og dette er med på å gjøre resultatet eklektisk, egenartet, spirituelt og sjarmerende; nesten hjemmekoselig.

Religion og vitenskap – kan de forenes?

Intellektet gjør mennesket til et særegent vesen. Men intellektet fører også til at vi stiller spørsmål. Geiter, padder og kreps filosoferer høyst sannsynlig ikke over hvorfor de eksisterer, hva som har skapt dem eller hva som skjer når de dør. Like lite reflekterer de over hvorvidt det er rett eller galt å støte ut syke dyr fra flokken eller stjele andres mat.

Noen mennesker velger å sette sin lit til det guddommelige; Jesus, Allah, nirvana eller Moder Jord. Hvis det eksisterer noen eller noe som er oss overlegent, ville vi kunne legge noe av det ansvaret vi bærer på våre skuldre over på disse høyere maktene. Vi ville kunne søke trøst, tilflukt og tilgivelse gjennom meditasjon, bønn eller offergaver. Som et barn skulle våre bekymringer løftes av oss og vår eksistens rettferdiggjøres av kjærlighet. Andre mennesker tyr til vitenskapen. Naturvitenskapen har den fordelen at den kan si mye om det evige kretsløpet fra tilblivelse, via eksistens, til død. Forskerens status erstatter i enkelte miljøer selveste Gud – ”Forskning viser at…” er blitt en vedtatt sannhet, men i hvor stor grad vi kan lite på at disse resultatene faktisk er kompatible med en universell, faktisk sannhet, er en helt annen sak.

Og ønsker vi egentlig å få servert Den Store Sannheten? Dersom vi ble presentert for hundre prosent sikker viten om meningen med livet eller livet etter døden, tror jeg at de fleste ville reagere med en følelse av å ha blitt sveket – vi ville bli fritatt muligheten til å tenke selv og trekke egne konklusjoner. Dette er også et spørsmål om trygghet. Millioner av mennesker overlever hverdagen på grunn av sin tro, sitt håp og sin kjærlighet – til noe som kanskje ikke eksisterer. Hvem ville ønske å ”fri” disse menneskene fra det som holder dem oppe?

Hvis man går tilbake til for eksempel Hellas anno 1450, skilte man ikke like strengt mellom religion, vitenskap og filosofi. Det man kunne observere ble sidestilt med myter, og det man kunne tenke seg til ble sidestilt med mystikken (”Guds veier er uransakelige”). Tilværelsen var mer noe man kunne undres over og mindre noe man skulle dissekere. Dette blir jo intet annet enn en påstand med sterke sannhetsmessige moderasjoner, men vinklingen kan si noe om oppfatningen av sannhet og vår søken mot den i moderne tid.

Det vestlige idealet har på 2000-tallet vært skrevet i individualismens tegn. Popkulturens mange helter og heltinner har legitimert religionsshopping og bidratt til økt opplutning for blant annet orientalske tenkesett. Oppskriften på den vellykkede ”freden med seg selv” deles med folket gjennom glansede magasiner og glitrende nettsider som presenterer ujevne brøkdeler kabbalah-, hinduisme- og scientologi-teorier. Man mediterer før frokost, brenner røkelse og ber til jomfru Maria etter lunsj, og tar en yogatime på ettermiddagen, samtidig som man ifører seg WWJD (”What Would Jesus Do”)-armbånd og ametystsmykke rundt halsen for ekstra energi, mens man finkjemmer ukens horoskop og biorytmer. Greit å være ordentlig forsikret.

Fra overdrivelser til alvor: ”Plukk og miks”-religiøsiteten oppfyller våre ønsker om bekreftelse og trygghet i den forstand at man kan velge føre var-prinsippet. Som ei kristen venninne en gang uttrykte det: ”Dersom det ikke finnes en Gud har jeg ikke tapt noe. Men hva hvis Gud faktisk finnes?” I Woody Allens ”Crimes and misdemeanors” følger vi en samtale rundt middagsbordet i en jødisk storfamilie. De diskuterer tro. Den mest innbitte av de troende blir stilt ovenfor spørsmålet ”Vil du sette din tro over sannhet?”, og han parerer med et klart ”JA”. Disse utsagnene er aldeles ikke enestående, men de peker begge på at vitenskapens empiriske fakta ikke er tilstrekkelig for å dekke våre behov for stabilitet og tilfredshet. Det viktigste den kliniske vitenskapen ikke kan tilby oss er kjærlighet.

Naturvitenskapen og fysikken raser videre i rekordfart, nyvinninger og spennende teorier presenteres så raskt at det er umulig å opprettholde full oversikt. Det er en fascinerende verden vi lever i, menneskets intelligens er forbløffende og dette kan oppleves som særdeles skremmende. I hvor stor grad er vi, med vår egne evne til å observere, tolke og formidle, ment å ta ansvaret for verdens gang? Når skal vi definere oss som dyriske vesen og i hvilke tilfeller er ”mennesket” noe separat, noe utenfor resten av verden? Når skal vi føle samvittighet, og når er det greit å handle egoistisk? (Nietzsche hevdet at fordi Gud måtte erklæres død var det opp til mennesket å frigjøre seg fra samvittigheten for å bli en bedre utgave av seg selv og på egen hånd skape mening i tilværelsen). Finnes samvittighet eller er det noe vi har konstruert for å få samfunnet til å fungere?

Det siste spørsmålet har en klar parallell til religion; finnes religionen som noe grunnleggende uavhengig av menneskets skaperevne, eller har vi skapt den for å holde orden på samfunnet? Uavhengig av om det eksisterer en gud eller ei, har mennesket tenkt seg fram til muligheten av at det finnes en gud, og på den måten er iallfall religionen noe menneskelig, på samme måte som mennesket har skapt terminologien rundt vitenskap selv om verden fantes før mennesket oppfant vitenskapen til å utforske verden.

Det som er sikkert, er at religion har hatt, og fortsatt har, en enorm innvirkning på hvordan vi lever våre liv. Den påvirker alt fra politikk til helse og kultur. Det å hevde at religion er umoderne blir derfor fryktelig snevert; hva har skapt mest konflikter de siste femti årene? Jeg tipper at det er a) penger og b) tro. Kirken (inkludert diverse kristne og muslimske trossamfunn) har hatt en enorm makt, særlig på oss i Europa og Asia, gjennom flerfoldige sekel, både i forhold til økonomi og politikk, kunst og musikk, utdanning og medisin, og generell skikk og bruk. Kirken har rett og slett utøvd jernkontroll over store deler av verdensbefolkningen over så lang tid at den neppe vil slippe taket med det første.

Vitenskapen er på samme vis en måte å kontrollere omgivelsene på. Ved å observere hvordan naturen opptrer, kan man styre den; bruke den til sin fordel. Slik har vi temmet dyr, bygget hus og biler, produsert lys, varme og gjengivelse av lyd. Vitenskapen har utviklet seg til noe mer praktisk skapende, og er i mindre grad noe man velger med hjertet. Uansett hvor mye du ber, kommer ikke hodet ditt til å fylles av matematiske formler hvis du ikke går inn for det på annen måte. Men motsatt; du kan løse alle verdens ligninger uten å komme nærmere den store kjærligheten.

Vi kan foreløpig konkludere med at vitenskap og religion er avhengige av hverandre, og at vi er avhengige av begge deler. Både religiøse og tilhengere av vitenskap opererer med utgangspunkt i noen sannheter de tar for gitt. På denne måten kan man si at alle mennesker er troende på en eller annen måte; vår virkelighetsoppfatning bunner i (subjektivt) vedtatte sannheter. Man trenger dermed ikke å definere seg som religiøs for å tro på noe; en tro på verden eller på egen kraft er like mye et produkt av naturen som en tro på noe guddommelig er det.

Problemene med å forene religion og vitenskap dukker opp når vi søker å oppnå forståelse av hvordan alt i universet henger sammen, men samtidig vil en kristen naturvitenskapelig forsker kunne hevde at alt springer ut ifra atomenes sammensetning, og at dette mønsteret igjen er konstruert av Gud. Jo lenger vitenskapen har kommet, desto verre har det blitt for de religiøse å underbygge og forsvare sitt verdenssyn. Til syvende og sist blir det opp til hver enkelt å bedømme om skaperverket er et resultat av tilfeldigheter og ”flaks”, eller om en vennligsinnet intelligens har planlagt og konstruert tilværelsen vår.

Hvis man tolker religiøse tekster, for eksempel Bibelen, bokstavelig, er det ikke vanskelig å finne eksempler på funksjoner og hendelser som vitenskapen har motbevist. Samtidig er det allment kjent at deler av de bibelske tekstene har blitt ekskludert fra selve Bibelen fordi de ikke ”passet inn”. Dette gjelder for eksempel det kvinnevennlige Thomas-evangeliet som studeres og debatteres ivrig for tiden. Bibeltilhengerne har stadig måttet omformulere sine tolkninger ettersom naturvitenskapen, arkeologien og historikerne har avdekket nye sider ved verden slik den er og har vært. Men dette er ikke bevis nok til å si at det er de hellige skriftene som nødvendigvis er ukorrekte; vitenskapen har selv tatt feil utallige ganger. Teorier presenteres og forkastes kontinuerlig, og et endelig svar med to rette streker under skal man akte seg for å godta uten videre.

Det ser ut til at mennesket er skapt for å tro. Uten å ha noe å støtte oss til, vil vårt ansvar for verden være for tungt å bære. Men vi står fritt til å ta denne avgjørelsen selv. Det finnes så mye man kan velge å omfavne, eller velge bort, for eksempel troen på spøkelser eller UFO-er. For en person som opplever nærkontakt med engler, marsboere eller hva som helst annet, er dette uendelig mer virkelig og viktig enn hva naboen, statsministeren eller legen din måtte mene. Tro avhenger av hver enkelts lyst, vilje og ikke minst mot. Man sier om en person som holder på sin overbevisning selv når hele verden går ham/henne imot, at vedkommende er sterk i troen. Dette bør ikke være et skjellsord! Tro er riktignok en svakhet ettersom man setter seg i en sårbar posisjon hvor man ikke lenger råder over sitt liv i ensom majestet, men samtidig er det nettopp denne troen og selvvalgte tilhørigheten (eller ensomheten) som gjør den troende så sterk.

Videre kan man vurdere det slik at religion i vårt vestlige, smått ateistiske overflodssamfunn er personlig, mens vitenskapen er noe offentlig; om du velger å tro på et liv etter døden eller ikke bør ikke påvirke andre enn deg selv, men det faktum at jorda er rund og at alle ting er bygget opp av atomer og kvarker, er ikke bare allment akseptert, men i tillegg skolepensum. I det kaoset som ironisk nok hersker på jorda (som visstnok blir mindre og mindre) er det naturlig at folk ønsker noe å gripe fatt i; noe som kan forklare. Men vi tyr til de samme redningsbøyene som vi alltid har gjort. Guddommelighet, nestekjærlighet og rettferdighet på den ene siden, og forståelse, utvikling og vinning på den andre. Men disse elementene har så absolutt berøringspunkter. Norge anno 2007 er blant mye annet befolket av mennesker som håper av hele sitt hjerte at det snart kommer en sikker medisinsk kur mot aids. Andre deler av befolkningen bruker like mye (eller mer) energi på å misjonere imot sex før ekteskapet. To sider av samme sak?

Den gode samtalen

To kopper te og fire skiver ristet brød. To mennesker rundt et kjøkkenbord opplyst av levende lys og måneskinn fra nattehimmelen. En lukket sirkel, dog dynamisk som få. Jeg spør ham: ”Hva er den gode samtalen?” Han lener seg litt tilbake, blåser på teen og tar en slurk før han repliserer: ”For det første handler det om å åpne seg. Åpne seg for den andre, men ikke minst for seg selv.” Han forteller bruddstykker av en historie han en gang snappet opp. Den handlet om en smått forstyrret mann og hans varmblodige psykolog. Historien er universell nok, og både menneskene og situasjonen kunne like gjerne være en helt annen; et jobbintervju, en nå-skal-vi-løse-alle-verdensproblemene-mens-vi-sitter-på-bar-og-drikker-oss-snydens eller noe helt annet. Hele poenget ligger egentlig i én enkel setning. Psykologen spør sin pasient: ”Hvem er du?”. Naturlig nok for de fleste; mannen ramser opp sin sivile status, arbeidstittel, sin alder og sitt bosted. Psykologen er ikke tilfreds. ”Hvem ER du?”. Pasienten fortsetter med å fortelle om sine hobbyer, sin favorittmusikk og sine favorittbøker. Ennå er det ikke nok. ”Hvem er DU?”. Ja, hvem ER man egentlig, og hvordan vet man det før man må være seg selv sammen med andre?

Sammen med min samtalepartner og livsledsager kommer jeg fram til at hvem man er er noe så sammensatt at det vil ta timer, døgn og kanskje uker å finne frem til det. Hvem jeg er kan ikke oppsummeres i hva jeg liker å lese, spise eller høre. Det kan heller ikke beregnes ut ifra årslønn, ringetoner og bachelorgrader. Vi kom fram til det samme; man kjenner ikke et menneske som det virkelig er, under all staffasjen, uten å begi seg ut på noen skikkelige samtaler. Samtaler som tar form uavhengig av planlegging, mening eller mål, men som belyser, vekker, pirrer og gleder de involverte. Å avslutte en god samtale er som å lukke en favorittbok etter at den siste siden er lest. Man kan alltid lese den igjen, hente den fram i minnet eller videreformidle essensen av noe man lærte.

Vi snakker litt om ting i tiden. Om vårt enorme behov for å bli sett. ”Sånn er det i dag. Hvis ingen ser deg, er du ingenting”, sier han. I vårt kalde samfunn kommer et grunnleggende menneskelig behov til syne på smått grotesk-humoristiske måter: Mange gjør hva som helst for å komme på TV; spise dyretestikler, for eksempel. Man skal ha hundre-og-ørti venner (på facebook, selvfølgelig), delvis for å virke omsvermet og delvis for å vedlikeholde karrierenettverket sitt. ”Alle” har minst én blogg, og omtrent annenhver fjortenåring har som sitt høyeste ønske i livet å ”bli kjendis”. Det spesifiseres ikke engang. Fotballproff? Skuespiller? Forfatter? Nakenmodell? Det spiller visst ingen rolle. Velg og vrak. Velg og vrak hvem du vil være. Vi omgir oss med identitetsskapere som skal si noe om hvem vi er. Men jeg er jo ikke mobiltelefonen min eller meningene mine, og heller ikke yndlingsfilmen min. Jeg kan digge Gabriel Garcia Marquez eller Edvard Hagerup Grieg uten å ligne det minste på noen av de. Så hva former oss? Og hvor mye former vi oss selv?

Vi snakker videre om kjærlighet, og om samspillet mellom to mennesker som beslutter å dele hverdagen med hverandre. Hvor avgjørende den gode samtalen er for å få et samliv til å fungere på sikt. Hvor viktig det er å bli kjent med, og komfortabel med, både seg selv og den andre. Så mange lever opp til mytene de har skapt omkring seg selv. Den tause mannen. Kvinnen som aldri går tom for ord. Vi er visst eksperter på å gjøre livet vanskelig for oss selv. Hvor mange snakker egentlig sammen i dag? Det arrangeres NM i sms-tasting, og alle ser ut til å ha mange flere venner enn det som var vanlig for femten eller tjue år siden. Likevel – hvor mange kjenner deg, egentlig? Vi enes om at dette er en slags visdom som har gått tapt parallelt med den økte individualiseringen, paradoksalt nok. Alle vil bli sett, men ingen snakker sammen. Alle vil bli elsket, men ingen tør å elske. Det er rart, men mest av alt trist. Savnet etter nærhet presser folk opp i de mest utrolige situasjoner. På film har alle amerikanere en psykolog, og fra ett sted må jo slike klisjeer ha sitt opphav. Hele verden er i dag en gigantisk ansamling av varer som kan byttes. Vi har en form for reklamasjonsrett på hva som helst, til og med på selve livet. Vi sender mennesker og kjæledegger ut i verdensrommet med formål å nå en fjern planet, men hvem skal ordne opp når vi ikke engang klarer å nå oss selv?

Det å være i kontakt med seg selv har vi fått presenter som en slags alternativ vei til lykke gjennom alskens livvstilsmagasiner. Det grusomme er at dette fremstilles som noe uhyre komplisert og vanskelig, kun forbeholdt de tålmodige, de med et naturtalent for selvinnsikt og harmoni. Dette som burde være den mest grunnleggende egenskapen ved oss alle – å være i kontakt med seg selv. Jeg tenker på IKEA-reklamen med hun som alltid stiller klokka en halv time frem for å rekke over alt hun skal gjøre, og må innrømme at jeg synes denne reklamen tar det moderne mennesket litt på kornet. Det er så mye fokus på kvantitet. (”Hele familien blir like brun på én dag i solarium som på én uke på Kreta”) Vi spiller dumme og elsker å forsvare livsstilen vår med argumenter som til og med vi selv har vondt for å svelge. Ingen tør å være ærlige lenger. Hvem er det vi prøver å imponere? Hvor mange mennesker må anerkjenne deg for at du skal ha en god dag?

Jeg titter opp på klokka på veggen. Vi har snakket i drøye to timer. Den lille teen som er til overs er for lengst kald, og telysene har stivnet til to små stearinkopper. Vi smiler, innforstått og internt, reiser oss og går småpratende ut på badet for å pusse tenner.